Jesu gøymestad i Jordan?

Heldt Jesus og disiplane seg i skjul i ein sidedal på austsida av Jordanelva den siste vinteren før Jesu død og oppstode? Kan i så fall denne skjulestaden lokaliserast?

Både Johannes- og Markus-evangeliet seier at Jesus drog til landet på andre sida av Jordan (Mark 10,1 og Joh 10,40). Johannes kallar staden Ainon ved Salim, og seier at det var mykje vatn der (Joh 3,22).

Professor James Tabor argumenterer på bloggen Taborblog for at dette truleg kan lokaliserast til Wadi el-Yabis sør for Beth Shean, og at denne staden kanskje fungerte som Jesu gøymestad den siste vinteren før påsken då Jesus blei korsfesta.

Tabor gjer også eit poeng av at dette truleg er “bekken Kerit” der Elia i følgje 1. Kong 17,5 oppheldt seg då han fekk mat av ramnane, og med staden Pella der Jesustruande jødar skjulte seg for romarane i år 68.

A “Jesus Hideout” in Jordan

(…) Based on the traditions of both Mark and John regarding Jesus’ excursion “beyond the Jordan,” as well as the Pella flight tradition, I am convinced that the location of Wadi el-Yabis as a “Jesus Hideout” has good historical probability. If John’s chronology is correct this is where Jesus and his entourage spent the last winter of his life, from December until early April, when he hears of Lazarus being deathly ill and is summoned by Mary and Martha of Bethany to come to the Jerusalem area. It would also be the location where the band of fleeing Nazarenes went in 68 CE as the Roman laid siege to Jerusalem.

Les meir

(via Bible History Daily)

Jesu bønerop på korset

Eg tenkjer meg at Jesus bad Salme 22 på korset, eventuelt at han bad med enkelte ord (på arameisk) som sidan har blitt knytt til denne salmen.

Alle dei fire evangelistane siterer Jesu bønerop og utsegner på korset. Men innhaldet er ulikt. I den kristne tradisjonen har det vakse fram ei harmonisering som gjerne blir kalla Jesu sju ord på korset (sjå her)

Eg har lese Raymond E. Brown si bok  The Death of the Messiah. From Gethsemane to the Grave. Han er opptatt av å skilja mellom tolkinga av orda slik dei bevisst er nytta av evangelistane og det me kan seia om kva Jesus ropte/sa på korset.

Jesu ord på korset er altså sterkt knytt til Salme 22. Det har vore drøfta om han bad heile denne salmen mens han hang på korset. Brown viser at det er mogleg å knyta alle dei fire evangelistane sine gjengjevingar av kva Jesus ropte og/eller sa, til denne salmen.

I Markus- og Matteusevangeliet roper Jesus eit fortvila ”Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?” Begge evangelia gjengjev Jesu ord (i litt ulik form) på arameisk, hans talemål. Dette er innleiingsorda til Salme 22. Markus og Matteus lar Jesus gjennom lidingshistoria bli forlaten av Gud. Han når, ved døden på korset, botnen av den menneskelege eksistensen. I Getsemane, ved innleiinga av lidingshistoria, bad han tillitsfullt til Gud som Far. No bed han med meir allmennmenneskeleg form til ”min Gud”. Me kan likevel merka oss at også denne bøna har tillit som føresetnad. Men sjølv om Salme 22 endar i siger, med orda om at Gud har “vist si rettferd”, lar ikkje evangelistane denne samanhengen bli synleg før etter Jesu død.

I Lukasevangeliet ropar Jesus med urokkeleg tillit: ”Far, i dine hender gjev eg mi ånd”. Dette er også ord henta frå Salmane, no frå Sal 31,6. Brown tenkjer seg at dette kan vera eit utslag av lukansk redigering. Både Sal 22 og 31 har utfriing frå fiendar som tema. Lukas har såleis kanskje ved redigeringa valt å nytta ein annan, men tilsvarande, salme som utgangspunkt, og så lagt eit vers prega av tillit i munnen på Jesus? Hos Lukas er Jesus gjennom heile livet prega av eit tillitsfullt forhold til Gud som Far; alt som 12-åring uttalte han seg om behovet for å vera ”i huset åt Far min” (2,49). I lidingshistoria møter me dette forholdet først i Getsemane (22,42), vidare i bøna hans i det han blir korsfesta (23,34) og så til sist i det han døyr med ønsket om å få vera i Fars hender.

I Johannesevangeliet møter me Jesus som han som meistrar situasjonen. Han har kome med eit oppdrag frå Gud, og på korset ”visste han at alt var fullført” (19,28+30). For at Skrifta skulle oppfyllast, sa han ”Eg er tørst”. Kanskje er det også her trådar tilbake til Sal 22; ”Munnen er tørr som eit potteskar, tunga er klistra til ganen” (Sal 22,16). Hans ord ”Det er fullført” referer både til den oppgåva Gud hadde gjeve han, og til oppfyllinga av Skrifta.

Her er det mest aktuelle avsnittet:

Salme 22

  2 Min Gud, min Gud, kvifor har du forlate meg?
Kvifor er du så langt borte
når eg treng hjelp og skrik ut mi naud?

3 Min Gud, eg ropar om dagen, men du svarar ikkje,
eg ropar om natta og finn ikkje ro.

4 Men du er Den heilage,
som tronar over Israels lovsong.

5 Til deg sette fedrane si lit,
dei leit på deg, og du fria dei ut.

6 Dei ropa til deg og vart berga,
dei leit på deg og vart ikkje til skamme.

7 Men eg er ein makk og ikkje ein mann,
spotta av menneske, forakta av folk.

8 Alle som ser meg, håner meg,
vrengjer leppene og rister på hovudet:

9 «Han har gjeve seg over til Herren,
lat han fria han ut og berga han,
han har då glede i han!»

10 Du drog meg fram frå mors liv,
du gjorde meg trygg ved hennar bryst.

11 Frå eg vart fødd, er eg kasta på deg,
frå mors liv er du min Gud.

12 Ver ikkje langt borte frå meg,
for trengsla er nær,
og det finst ingen som hjelper.

13 Store oksar samlar seg om meg,
stutar frå Basan flokkar seg rundt meg.

14 Dei spilar opp gapet mot meg
lik ei løve som brøler og riv sund.

15 Eg renn bort som vatn,
alle mine bein har losna.
Hjartet er som voks, det smeltar inni meg.

16 Munnen er tørr som eit potteskar,
tunga er klistra til ganen.
Du legg meg ned i dødens støv.

17 Hundar samlar seg om meg,
ein flokk av valdsmenn kringset meg.
Dei gjennomborar mine hender og føter.

18 Kvart bein i kroppen kan eg telja.
Dei stirer, dei ser på meg.

19 Dei deler kleda mine mellom seg
og kastar lodd om kappa.

Guds pakt med Noah

Preike over 1. Mosebok 9,8-17

Bryne kyrkje, 20. søndag etter pinse 2010

Denne søndagen er GT-teksten sett opp som preiketekst i Den norske kyrkja. Det har gitt oss høve til å fordjupa oss i forteljinga om Guds pakt med Noah, det me kan kalla regnbogepakta.

Det står skrive i 1. Mosebok kap 9:

8 Så sa Gud til Noah og sønene hans: 9 «No vil eg gjera ei pakt med dykk og etterkomarane dykkar 10 og med kvar levande skapning hjå dykk, både fuglar og fe og alle villdyr som er hjå dykk, alle som gjekk ut or arka, alle dyr på jorda. 11 Eg gjer mi pakt med dykk: Aldri meir skal alt som lever, tynast av storflaumen; aldri meir skal det koma ein flaum som legg jorda i øyde.»
12 Og Gud sa:
«Dette er teiknet på pakta eg skipar
mellom meg og dykk
og kvar levande skapning som hjå dykk er,
for ætter som kjem i alle tider:
13 Eg set bogen min i skyene;
han skal vera eit teikn på pakta
mellom meg og jorda.
14 Når eg samlar skyer over jorda,
og bogen syner seg i skyene,
15 då skal eg koma i hug den pakta
som er mellom meg og dykk
og kvar levande skapning.
Aldri meir skal vatnet verta
til ein storflaum som tyner alt liv.
16 Bogen skal koma i skyene;
eg skal sjå han og minnast
den pakta som alltid skal vera
mellom Gud og kvar levande skapning
som rører seg på jorda.»
17 Gud sa til Noah: «Dette er teiknet på den pakta eg skipar mellom meg og alt liv som finst på jorda.»

Pakt

Ordet pakt er sentralt i denne bibelteksten. Me får høyra om ei pakt med Gud. Eller meir korrekt: om Guds pakt med Noah.

Pakt er eit ord som kjem igjen i ulike samanhengar i Bibelen. Det er det same ordet som også blir omsett testamente, slik at Det gamle testamentet betyr den gamle pakt og Det nye testamentet betyr den nye pakt.

Ei vanleg tyding av ordet er ein avtale mellom partar som tar på seg gjensidige forpliktingar mot kvarandre. I vår tid brukar me ordet f eks om ei forsvarspakt og ei ektepakt. I Bibelen finn me óg pakter mellom menneske, f eks mellom David og Jonatan (1. Sam 18,3).

Pakt mellom Gud og menneske

Men først og fremst blir ordet brukt i Bibelen om Guds ulike pakter med folket sitt. I desse paktene er det snakk om to partar i pakta, men ikkje to likeverdige partar. Det er alltid tydeleg at Gud er Gud og mennesket er menneske. Det er Gud som i nåde opprettar si pakt med menneska. Likevel er det to sjølvstendige partar, som begge både kan bryta og halda pakta.

For oss kristne er den nye pakt heilt grunnleggjande. Den kviler på Guds frelseshandling i Jesu død på korset. Men det at me kallar denne pakta ei ny pakt, betyr at me ser den i forhold til noko som er eldre; den gamle pakta. For å få oversikta over ulike pakter i GT, må me foreta ei reise bakover i den bibelske historia.

Sinaipakta (2. Mos 19ff) er sentral for forståinga av GT. Det var her Israelsfolket fekk Moselova med dei ti boda. Dette var ikkje ei pakt mellom to likeverdige partar. Gud var tydeleg pakta sin stiftar og Herre, mens folket forplikta seg på hans ord og bod.

Pakta på Sinai byggjer på ei pakt som er mykje eldre, pakta med Abraham og hans ætt (1. Mos 15,18 og 17,1ff). Det er her utvelginga av Israelsfolket har sitt utgangspunkt.

Elles ser me også at pakta kan bli fornya på viktige punkt i historia, f eks då Josva skulle føra folket inn i det lova landet (Jos 24). Josva utfordra folket og sa: Vel i dag kven de vil tena. Eg og mi ætt, me vil tena Herren. Og folket svara: Herren vil me tena.

Guds pakt med Noah

Men forteljinga om Noah går enda lenger bak i tid. Preiketeksten er frå den aller første delen av GT, der me finn det me kallar urhistoria (1. Mos 1-11). Dette er den delen av Bibelen som handlar om alle tings opphav: skaping og syndefall, Kain og Abel, Noahs ark og Babels tårn. Først etter desse kapitla, som er universelle og som omhandlar alle menneske på jorda, kjem me til utvelginga av Abraham og hans ætt.

Det betyr at Guds pakt med Noah er ei universell pakt med alle menneske på jorda og at den slik sett peiker fram mot NT, mot den nye pakta der alle menneske gjennom dåp og tru på Jesus Kristus kan bli tatt inn i Gudsfolket.

Pakta med Noah viser oss for det første at Gud er ein personleg Gud. Han søkjer personleg kontakt med menneska. Den Gud me møter i Bibelen er ikkje ei upersonleg kraft. Gud er ein relasjonell Gud. Han vil at me menneske skal leva i relasjon til han.

Guds tilnærming til oss er at han taler og handlar i truskap, han brukar ord som ansvar og tillit, samtidig som han også taler om vreide og kjærleik. Gjennom dei ulike paktene openberrar Gud seg som den overraskande Gud. På eit gamaldags språk blei han kalla uutgrunneleg. Eg syns det i seg sjølv er eit uutgrunneleg ord.

Pakta med Noah seier oss for det andre noko om forholdet til skaparverket. Pakta inneheld ei fornying av menneska sitt ansvar for skaparverket. Gud gir menneska fornya tillit.

Storflaumen var på ein måte skapingsprosessen i revers. Men når Noah og familien kom ut av arka og ofra til Gud i takksemd, tenkte Gud: Aldri meir!

Dermed blei menneska sitt ansvar frå skapinga gjentatt på nytt: ”Gud velsigna Noah og sønene hans og sa til dei: De skal veksa og aukast og fylla jorda.” (1. Mos 9,1)

Møtet med dagens tekst blir derfor óg ei påminning om vårt ansvar på jorda. Me har fått eit forvaltaransvar som Guds medarbeidarar i skaparverket.

Pakta med Noah viser oss for det tredje kor sterkt Gud taler når han gir løfter. “Aldri meir skal vatnet verta til ein storflaum som tyner alt liv” (vers 15).

Dette er så sterke ord at dei kan vera vanskelege å forhalda seg til. Ikkje minst fordi me gjennom nyhetsbildet kjenner til mykje av det som skjer rundt i verda. Denne sommaren har me sett ein flaum i Pakistan som har berørt millionar av menneske. Og den siste veka har me høyrt om ei forferdeleg oversvømmelse av giftig slam i Ungarn.

Eg verken kan eller vil forsøkja å koma med gode forklaringar på dette. Me lever i ei verd med mykje vondt. Men eg meiner at me i denne teksten kan lesa at me har ein Gud som er herre over skaparverket og historia, at me midt i all vondskap får motta hans nådige kjærleik og at han utfordrar oss til å vera hans medarbeidarar og medskaparar som kan bidra til at verda blir ein betre stad å leva.

Regnbogen

I denne samanheng må eg også trekkja inn regnbogen. Då Gud i nåde gav Noah denne pakta, gav han også eit teikn som skulle stadfesta pakta. Regnbogen skal minna om løftet. Faktisk seier teksten at regnbogen skal minna Gud om løftet.

Det hebraiske ordet som blir brukt, er ordet boge (keshet). Det er eit våpen, det er krigsbogen. Det er pil og boge. Men Gud legg våpenet ned. Han gjer krigsbogen om til ein regnboge og gir oss den som eit teikn på fred.

Det fascinerande med regnbogen er at den blir til i kombinasjonen av lys og vatn. To grunnleggjande element i naturen. Når lyset bryt i vatnet, blir dette flotte teiknet i naturen skapt.

(Jesus brukar begge desse elementa som bilde på kva han vil gje oss: Eg er lyset for verda. Eg er det levande vatnet.)

Regnbogen minner oss om pakta Gud gjorde med Noah. Innhaldet i denne pakta er eit løfte frå Gud om beskyttelse.

På denne måten er dette ei forteljing om kjærleik, nåde og tilgjeving på globalt plan. For Noah-pakta gjeld alle menneske på jorda uavhengig av nasjonalitet eller religion. Dessutan gjeld den alt det skapte; både menneskeliv, dyreliv og heile naturen.

Eg oppfattar derfor teksten som ein protesttekst mot katastrofetenking og framtidspessimisme. Teksten seier at menneska si synd har konsekvensar for heile skaparverket. Men også at Guds kjærleik, hans nåde og hans løfte gjeld for alt det skapte!

Den nye pakt

Det går ei bru frå dette til den nye pakt i NT:

For så elska Gud verda at han gav Son sin, den einborne, så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv (Joh 3,16)

Det finst ein interessant tekst i GT som knyter saman nettopp Noah-pakta og den komande fredspakta, dvs den pakta som kom med Jesus Kristus. Eg tenkjer på nokre vers i Jesaia 54, altså i forlenginga av dei flotte profetiane om Messias i Jesaia 53:

9 For meg er dette som Noah-flaumen.
Slik eg svor at Noah-flaumen
aldri meir skulle koma over jorda,
slik sver eg no at eg aldri meir
skal bli harm på deg og truga deg.

10 For om fjella vik og haugane vaklar,
skal min godleik aldri vika frå deg,
mi fredspakt skal ikkje vakla,
seier Herren, som viser deg miskunn. (Jes 54,9-10)

I denne gudstenesta blir du utfordra til å fornya ditt gudsforhold. Guds fredspakt vaklar ikkje. Han vil på ny og på ny visa deg miskunn, også i dag.

Det gode budskapet som me alle saman treng, og som me møter her, er at me kan ta imot Guds gåver og leva i tru på han. Og at me får del i Guds frelse gjennom denne trua.

Gud har gitt oss pakta, den nye pakta som er ei fredspakt om at Gud aldri vil ta sin godleik og si miskunn frå deg. Du og eg kan i dag fornya denne pakta, og seia: Ja, eg trur. Ja, eg tar i mot. Ja, eg vil tena Herren.

Det er ein spennande samanheng mellom tankegangen om Guds pakt med oss og våre hellige handlingar i kyrkja. Samanhengen når det gjeld dåpen, ser me i uttrykket ”frelse gjennom vatn”. Og i at dåpen er “eit godt samvits pakt med Gud” (1. Pet 3,20-22). Og i nattverden får me konkret del i den nye pakt. Høyr kva Jesus sa:

Denne kalken er den nye pakt i mitt blod, som vert utrent for dykk til forlating for syndene

(frå nattverdliturgien, jfr Luk 22,20).

Aldri åleine

Det er ved Guds frelsande handling i den nye pakt (fredspakta) du og eg kan vera Guds barn. Jesu død på korset er heilt grunnleggjande for oss. Å vera kristen er å leva under Guds omsorg og i Guds løfte. Å vera kristen er å byggja trua på det Gud har gjort og ikkje det me sjølve kan prestera.

Eg har lese desse orda ein stad: “Mine utsikter er like gode som Guds løfte.” Skal me ta dette på alvor, kan me gå inn i morgondagen, inn i det ukjente som ligg framfor oss, i tru og med fred. For me går ikkje åleine!

Flukta til Egypt

Bibelforteljinga om Den heilage familie (Maria og Josef med barnet Jesus) si flukt til Egypt, har blitt ny og levande for meg i 2008. Eg  var med på ein studietur til Kairo for snart eit år sidan og opplevde då kor mykje denne teksten faktisk betyr for egyptiske kristne i dag.

For oss kan denne teksten vera ei påminning om at forteljingane om Jesu barndom ikkje bare handlar om eit barn i ei krubbe, men også om ei dramatisk flukt.

Biletet viser ei vanleg koptisk gjengjeving av dette motivet. Josef går, Maria sit med barnet på eit esel, dei går langs Nilen og i bakgrunnen ligg det nokre pyramidar.

Her er dei aktuelle versa i Matteus-evangeliet:

Då dei var farne, synte Herrens engel seg for Josef i ein draum og sa: «Stå opp, ta barnet og mora med deg og røm til Egypt, og bli der til eg seier frå! For Herodes kjem til å leita etter barnet og vil drepa det.» Han stod opp, tok barnet og mora og drog til Egypt same natta. Der vart han verande til Herodes døydde. Slik skulle det oppfyllast, det Herren har tala gjennom profeten: Frå Egypt kalla eg son min.

(…)

Etter at Herodes var død, synte Herrens engel seg i ein draum for Josef i Egypt og sa: «Stå opp, ta barnet og mora og dra til Israelslandet! For no er dei døde, dei som ville ta livet av barnet.» Då stod han opp, tok barnet og mora og fór til Israelslandet. Men då han fekk høyra at Arkelaos hadde vorte konge i Judea etter Herodes, far sin, torde han ikkje fara dit. Han vart varsla i ein draum og fór til Galilea. Då han kom dit, busette han seg i ein by som heiter Nasaret. Slik skulle det oppfyllast, det som er tala gjennom profetane, at han skulle kallast nasarear. (Matt 2,13-15 og 19-23)

Teksten seier ikkje noko om kor lenge den heilage familie var i Egypt, heller ikkje noko om kvar i Egypt dei søkte tilflukt. Men her har det vakse fram ein rik tradisjon blant egyptiske kristne. Tradisjonen fortel at dei var i Egypt i tre år og seks månadar, vidare at dei reiste rundt i Nildeltaet og opp til Øvre Egypt. Delar av turen gjekk i båt på Nilen. Det finst mange forteljingar om underfulle ting som skjedde på reisa deira rundt i landet. Desse forteljingane blir knytt til spesielle stadar, som dermed har blitt heilage og utgangspunkt for pilegrimstradisjonar.

Biletet viser eit skilt ved nedgangen til Abu Serga (St. Sergiuskyrkja) i Koptisk Kairo. Under altaret i denne kyrkja er det ei krypt der den heilage familie i følgje tradisjonen budde ein periode.

Tilbake til bibelteksten frå Matteusevangeliet. Professor Stephen J. Davis ved det evangeliske teologiske seminaret i Kairo peiker på to viktige observasjonar i denne teksten:

• Forteljinga om flukta er nøye knytt til evangelisten sin bruk av GT. Flukta og tilbakereisa blir forstått som ei oppfylling av profetiar frå GT. Nøkkelteksten er sitatet frå Hos 11,1:  Frå Egypt kalla eg son min. I den opphavlege konteksten hos profeten, er dette ei utsegn om exodus, utferda frå Egypt under Moses. Men evangelisten nytolkar teksten, og let den vera ein profeti om at Jesus, Guds Son, måtte flykta til Egypt og koma tilbake derifrå.
• Forteljinga om flukta legg vidare stor vekt på geografi. Matt 2 er fylt av geografiske namn: Betlehem, Egypt, Israelslandet, Galilea og Nasaret. Kapittelet tar oss med på ei reise til kjente geografiske stadar. Egypt får eit viktig fokus knytt til den gamaltestamentlege tradisjonen om at landet både var ein stad for eksil og for tilflukt.

Me kan også ta med oss ei bøn, skriven av den danske presten Holger Lissner med utgangspunkt i bibelteksten om flukta til Egypt:

Herre Jesus Kristus! Vi takker deg for at du ikke forble i din himmelske urørlighet, men gikk inn i vår sårbarhet og kom oss til hjelp i vår angst og smerte. Vær hos oss når vi trues av mørke makter og ikke vet hvor vi skal flykte hen. Vis oss at for deg er natten klar som dagen, og at du har veier der vi ingen sti kan se. Herre, du er vårt håp. For deg er alt mulig, du som er ett med din himmelske Far i kraft og ånd fra evighet og til evighet. (frå Svein Ellingsen: Og lyset skinner i mørket. Juletiden dag for dag)

Oppdatering: Les meir om kjeldene til kunnskap om flukta i notatet Theophilus’ openberring.

Klimaet på Jesu tid II

Kva veit eg eigentleg om klimaet på Jesu tid? Dette spørsmålet stilte eg meg i eit tidlegare notat her på bloggen i samband med at ein forskar kom med den festlege teorien at Jesus ikkje gjekk på vatnet, men på isen.

I dag kom eg over informasjon om eit anna (og truleg meir seriøst) forskingsprosjekt som undersøkjer klimaendringar med utgangspunkt i stalagmittane i grotta Soreq Cave nær Jerusalem. Ved målingar av stalagmittane kartlegg desse forskarane utviklinga i klimaet i perioden frå 200 f Kr til 1100 e Kr. Artikkelen som fortel om prosjektet, gjer eit nummer av ein mogleg samanheng mellom klimaendringar og Romarriket (og seinare det bysantinske riket) sitt fall.

Sjølv blei eg meir nysgjerrig på kva denne forskinga kan seia oss om klimaet i regionen på Jesu tid.

PhysOrg.com skriv:

The decline of the Roman and Byzantine empires in the Eastern Mediterranean more than 1,400 years ago may have been driven by unfavorable climate changes.

Based on chemical signatures in a piece of calcite from a cave near Jerusalem, a team of American and Israeli geologists pieced together a detailed record of the area’s climate from roughly 200 B.C. to 1100 A.D. Their analysis, to be reported in an upcoming issue of the journal Quaternary Research, reveals increasingly dry weather from 100 A.D. to 700 A.D. that coincided with the fall of both Roman and Byzantine rule in the region.

The researchers, led by University of Wisconsin-Madison geology graduate student Ian Orland and professor John Valley, reconstructed the high-resolution climate record based on geochemical analysis of a stalagmite from Soreq Cave, located in the Stalactite Cave Nature Reserve near Jerusalem.

“It looks sort of like tree rings in cross-section. You have many concentric rings and you can analyze across these rings, but instead of looking at the ring widths, we’re looking at the geochemical composition of each ring,” says Orland. (Les meir)

(via PaleoJudaica)

Nytt frå Jesu barndom

Blant dei nytestamentlege apokryfane finn me to kjente barndomsevangelier; Jakobs Protoevangelium frå ca år 150 og Thomas’ barndomsevangelium frå det andre eller tredje århundre. Dette er “fromme” forteljingar om Jesu oppvekst, forteljingar som var svært populære i oldkyrkja.

Nyleg fortalde den israelske avisa Ma’ariv om ein forskar som har omsett og publisert Det armenske barndomsevangeliet som han har funne i det armenske kvarteret i Gamlebyen i Jerusalem. I dette skriftet meiner han det er ein referanse til at Jesus som barn dreiv med ballspel ved Gennesaretsjøen!

Meldinga fann eg i Caspari Center Media Review 12.08.2008 under overskrifta “Early Christianity”:

Ma’ariv, August 11, 2008

According to research published by Armenian scholar Dr. Abraham Terian, Jesus may have played a game similar to cricket in his childhood in the Galilee. An ancient Armenian manuscript which he has analyzed suggests that Jesus played a game in which a ball is hit with a club. In his recently-published translation of the “Armenian Gospel of the Infancy,” a manuscript he discovered a decade ago at the Saint James Armenian Monastery in the Old City of Jerusalem, Terian has ostensibly identified a reference to Jesus playing with a ball with a group of friends. Instructed to watch his master’s house, the young apprentice runs off, “carrying a bat and ball in his hand,” to play with his friends “on the shores of the Sea of Galilee and thus demonstrated to them his ability to walk on water.

Oppdatering: Her finn du nøyaktig info om boka. Forlaget skriv:

• An entirely new contribution to the study of New Testament Apocrypha, the first ever translation of a rare document in its entirety, based on the earliest extant Armenian manuscript of this gospel.
• Annotated with extensive references to other Infancy Gospels and related texts within the Armenian tradition, providing the significant variants in translation.
• An appendix provides a translation of three distinct Armenian versions of the Protevangelium of James, the earliest of the Infancy Gospels.
• Contributes to the study of early Christian literature, highlighting popular traditions in the Early Church that were known in both the East and the West. The Armenian Gospel of the Infancy is a sixth-century translation from a Syriac text that no longer exists.

The various versions of the Infancy Gospels illustrate how stories about the Virgin and Child lend themselves to be told and retold – much like the stories in the canonical Gospels. This first translation of the full text of the Armenian Gospel of the Infancy, itself derived from a sixth-century Syriac text that no longer exists, provides two variants of the famous narrative and several recensions or ancient editions. Stories about Jesus, many of them unique to this gospel, are included to show how he exercised his sovereign and divine will even as a child.
This edition also contains three early Armenian versions of the Protevangelium of James, which with other ancient sources dependent on it (like the Infancy Gospel of Thomas and the Gospel of Pseudo-Matthew) constitute the basic tradition in the formation of the later Infancy Gospels. These writings are our earliest sources about the parents of the Virgin Mary (Joachim and Anne) and her miraculous birth. They also form the basis for the dogma of her Immaculate Conception and perpetual virginity after the birth of Jesus, and lay the ground for certain of the Marian feasts celebrated since the fourth century.
Terian’s engaging introduction and annotation of the texts place this rare document clearly in its cultural and historical context and provide extensive references to the surrounding textual tradition. These extraordinary stories will appeal to all with an interest in the early church.

Readership: Scholars and students of new testament apocryphal texts; of Armenian language and culture

 

 

 

Kristi Himmelfartsdag

Eg feirar Kristi Himmelfartsdag i dag. Dette er ein kristen heilagdag som blant anna handlar om samanhengen mellom den synlege og den usynlege verda. Det er ein dag som handlar om at den usynlege Jesus er nær. Eg tar med litt av det eg skreiv om denne dagen for eit par år sidan her på bloggen:

Men kva kan det bety at han blei tatt opp til himmelen?

Først litt om kva det ikkje betyr: Eg trur ikkje dette har med at han forsvann ut i himmelrommet, bak skyene. Det er ikkje snakk om noko som kunne likna på ei romferd. For eg trur ikkje at himmelen i kristen språkbruk er det same som universet, slik at me skulle kunna lokalisera Gud ein eller annan stad i universet.

Ordet himmel betyr to ting. På engelsk har me forskjellen mellom sky og heaven. På norsk brukar me det same ordet i begge tydingane. Eg trur himmelen (heaven) er ei usynleg verd som er like verkeleg som den synlege verda. I den hendinga som me kallar Jesu himmelferd tok han det endelege steget tilbake frå den synlege verda til den usynlege verda, som me også kallar Guds rike.

Det var frå denne usynlege verda han kom då han blei født som eit lite barn i Betlehem. Og det var tilbake til denne verda han gjekk då han forlét disiplane på Kristi Himmelfartsdag. Vegen mellom himmel og jord er opna av Jesus. Han har gått den vegen i begge retningar. I jula seier me at himmel og jord møtest i barnet Jesus i Betlehem. På same måte fekk disiplane eit glimt av dette møtet, då Jesus blei tatt bort for auga deira.

I tida mellom Jesu oppstode på påskedagen og hans himmelferd gjekk han på ein måte ut og inn av den usynlege verda. Han viste seg fleire gonger for disiplane og for andre som trudde på han, men han var ikkje lenger saman med dei slik han hadde vore før korsfestinga. (Les meir)

Her er ei bøn for dagen:

Jesus Kristus! Du er i din himmel bak tid og rom, og likevel så nær oss at vi kan høyra deg når du talar til oss. Send oss Anden din med liv og kraft, så vi får opna våre auga og sinn og får sprengt våre snevre grenser og band. Gjev oss glede og frimod til å vitna for alle folk på jorda om din siger og om livet i deg, til du sjølv kjem, synleg for alle, for å gjera fiendane til inkjes og overgje Riket og Makta til din Gud og Far. Han vere lov og pris frå æve til æve. (Bøneboka nr 333).

Jesus og romarane

Den israelske avisa The Jerusalem Post har i dag ein kronikk om Jesus! Det dreier seg om skribenten Shmuley Boteach som skriv om Jesu forhold til den romerske okkupasjonsmakta, inspirert av den britisk-jødiske forskaren Hyam Maccoby. Eg kjenner verken Boteach eller Maccoby frå før. Det er tydeleg at skribenten meiner han har grunnlag for ei fullstendig omskriving av den Jesushistoria som me kjenner frå NT. Han meiner det må vera heilt feil at Jesus ikkje var meir kritisk til romarane enn det NT gir inntrykk av.

The Jerusalem Post fortel av Boteach arbeider med ei bok om den jødiske Jesus. Prosjektet med å forstå Jesus med utgangspunkt i det jødiske har eg stor sans for, og det er slett ikkje unikt for Boteach. Eg tenkjer at Jesu forhold til romarane er ein studie verdt, men eg er likevel noko usikker på dette skriveprosjektet. Det verkar som Boteach meiner Paulus er den store, stygge ulven som har fjerna Jesus frå sin jødiske kontekst. Dette er etter mitt skjøn ei grov forenkling og heller ikkje nokon revolusjonerande eller ny ide. Sjølv om Paulus blir kalla heidningane sin apostel, skal me ikkje gløyma at også han var jøde og at han alltid forkynte Jesus som Messias (med utgangspunkt i GT) i synagogen før han utvida perspektivet til det ikkje-jødiske samfunnet.

Boteach skriv:

Either the night before Passover, or the Seder night itself, is the time Christians believe to have been Jesus’ Last Supper. So, as I sat on Pessah rereading the New Testament in preparation for an upcoming debate in the UK on whether belief in Jesus is compatible with Judaism, I was struck by a powerful insight made by the brilliant British-Jewish scholar Hyam Maccoby.

I shall sum it up, as he does, in a single word: Romans. How could it be that Jesus, the man who defended the innocent and condemned the wicked, the man who drove the moneychangers out of the Temple with a whip, the man who declared it his objective to be the light of the world, never opened his mouth against the Romans? Here was Jesus, a man impassioned in his commitment to justice, a man of extreme sensitivity to the sufferings of others, condemning the Jews, but never the Romans.

(…)

IT IS for this reason that we have to rethink Jesus’ mission and what he was trying to accomplish. I have written many articles arguing that it is time for the world Jewish community to reclaim the Jewish Jesus by understanding his original mission and his great love for his people before his story was later edited by Pauline writers and before he was made into an enemy of the Jews and a friend of the Romans.

In my next column on this subject I intend to summarize Maccoby’s conclusions that will, based on the sources, make the real Jesus known not as an enemy of Judaism but as a Jewish patriot who sought to win Jewish independence from Rome, and who was thus cut off mercilessly by Pontius Pilate for his act of rebellion. (les meir)

PaleoJudaica kommenterer artikkelen i Jerusalem Post slik:

Shmuley Boteach presents a revisionist reading of Jesus in the Jerusalem Post.

(…)

It’s an interesting idea and I look forward to reading the next column or columns. (I haven’t read any of the articles he mentions.) But the implied moral equivalence between the Nazis and the ancient Romans is very overdone. The Romans ran an empire in a brutally efficient way, but they didn’t engage in systematic genocide for genocide’s sake. And whether death by crucifixion was worse than many of the deaths people died in the Nazi death camps is at the very least open to debate.

That said, it’s entirely possible that Jesus had criticisms of the Romans that were censored by his earliest followers for the sake of their own safety. But I’d like to see some positive evidence.

Som eg har elska dykk

Dette er bodet mitt: De skal elska kvarandre som eg har elska dykk. Desse orda frå Jesus er sentrale i det som er hovudteksten frå Bibelen denne søndagen (4. søndag etter påske). Teksten står i Johannesevangeliet 15,10-17.

Pilegrimssøndagen

Det er 3. søndag etter påske i dag. Denne søndagen kan godt kallast pilegrimssøndagen, då det er eit sterkt element av det å vera undervegs i fleire av bibeltekstane som er knytt til dagen. Det tradisjonelle kyrkjeårsnamnet på dagen er Jubilate, eit teikn på at påsketida (som me framleis er inne i) er ei jubeltid.

Eg hadde ein god start på dagen med å høyra eit intervju med Svein Tindberg i NRK. Han fekk Jesusforteljinga under huda gjennom ei rein litterær tilnærming til bibelteksten. Det er verkeleg ei historie om å vera undervegs og å vera åpen for å sjå nye sider ved livet.

Sjølv har eg vore prest i Klepp kyrkje i dag. Eg var hyra inn som vikar i det som var kyrkja mi nokre år på 80- og 90-talet. Preiketeksten var Joh 14,1-11 og i preika konsentrerte eg meg om det eg syns er to høgdepunkt i teksten. Pilegrimsaspektet er med i begge desse høgdepunkta:

• I huset til Far min er det mange rom (v 2). Det er interessant at det greske ordet (moné) som er omsett med rom, kan bety kvilestad, herberge.
• Jesus seier: Eg er vegen, sanninga og livet. Ingen kjem til Far utan gjennom meg (v 6). Her er vegen det sentrale pilegrimsmotivet. Det er også sentralt i pilegrimstankegangen å ha eit mål for vandringa, og målet her er altså ein kvilestad i Guds nærleik.

Eg syns Jesus er både inkluderande og ekskluderande i denne teksten.

Han er inkluderande ved å invitera folk til å vera undervegs saman med han på veg til eit hus med mange rom og god plass. Dette er ein tekst som opnar dører, ikkje ein tekst som lukkar dører. Jesus gir oss opne rom, han fortel om ein romslighet hos Gud.

Men han er også ekskluderande på ein måte som kan provosera svært mange, når han seier Ingen kjem til Far utan gjennom meg. I kontrast til ein populær tankegang der den enkelte gjerne vil formulera si tru og sin religion sjølv, seier Jesus at han er den einaste vegen som fører heilt fram til Gud. Dette held eg fast på, samtidig som eg syns det er rett å seia

• at sjølv om det er bare ein veg til Gud, er det mange vegar til tru på Jesus. Kvart menneske sin veg til tru kan sjåast som ei unik vandring, og i mange tilfelle også som eit mysterium.
• at eg som kristen kan vera open for at det også kan vera mykje godt i annan religiøs og filosofisk tankegang. Den greske arven frå Athen har gjeve vår kultur utruleg mykje viktig og verdifullt. Den austlege religiøsiteten kan ha verdifull kunnskap i seg. Men det er vår kristne tru at Jesus har meir å gje enn alt dette! Det er bare han som opnar vegen heilt fram til vår himmelske Far.

Kvart av orda vegen, sanninga og livet inneheld ei heil verd, dette er bilete med eit innhald som me aldri blir ferdige med. I tilknyting til Thomas a Kempis sine tankar, kan me seia det slik: utan vegen kan me ikkje gå, utan sanninga kan me ikkje forstå, utan livet kan me ikkje leva.