Nytt frå Jesu barndom

Blant dei nytestamentlege apokryfane finn me to kjente barndomsevangelier; Jakobs Protoevangelium frå ca år 150 og Thomas’ barndomsevangelium frå det andre eller tredje århundre. Dette er “fromme” forteljingar om Jesu oppvekst, forteljingar som var svært populære i oldkyrkja.

Nyleg fortalde den israelske avisa Ma’ariv om ein forskar som har omsett og publisert Det armenske barndomsevangeliet som han har funne i det armenske kvarteret i Gamlebyen i Jerusalem. I dette skriftet meiner han det er ein referanse til at Jesus som barn dreiv med ballspel ved Gennesaretsjøen!

Meldinga fann eg i Caspari Center Media Review 12.08.2008 under overskrifta “Early Christianity”:

Ma’ariv, August 11, 2008

According to research published by Armenian scholar Dr. Abraham Terian, Jesus may have played a game similar to cricket in his childhood in the Galilee. An ancient Armenian manuscript which he has analyzed suggests that Jesus played a game in which a ball is hit with a club. In his recently-published translation of the “Armenian Gospel of the Infancy,” a manuscript he discovered a decade ago at the Saint James Armenian Monastery in the Old City of Jerusalem, Terian has ostensibly identified a reference to Jesus playing with a ball with a group of friends. Instructed to watch his master’s house, the young apprentice runs off, “carrying a bat and ball in his hand,” to play with his friends “on the shores of the Sea of Galilee and thus demonstrated to them his ability to walk on water.”

Bilete frå kyrkjefunnet i Rihab

Vårt Land har lagt ut ein serie bilete frå funnet av det som har blitt kalla “den eldste kyrkja i verda” her. Les om funnet her.

Den eldste kyrkja i verda?

Den siste veka har eit arkeologisk funn i Rihab, nord i Jordan, vekt stor interesse. Og dersom dei opplysningane som har kome fram, er korrekte, er dette absolutt eit interessant funn. Det dreier seg om ei grotte som ligg under kyrkja St Georgeous (ikkje St Gregorius, slik NTB og dermed norske aviser har skrive). St Georgeouskyrkja blir datert til år 230, noko som er svært gamalt til kyrkjer å vera. Og grotta, som ligg under kyrkja og som truleg er enda eldre, inneheld blant anna ein apsis som gjer at arkeologane identifiserer også den som ei kyrkje.

Det spesielle med offentleggjeringa av dette funnet, er at arkeologane går ut med uvanleg store ord og seier at dei har funne den eldste kyrkja i verda, at ho er frå perioden mellom år 33 og 70 og at dei har teikn som tyder på at ho gav ly for forfulgte kristne på flukt frå forfølgingar i Jerusalem. Ja, dei seier til og med at kyrkja er grunnlagt av “dei 70″, ei utvida gruppe med disiplar av Jesus.

Eg tar med litt frå Vårt Land sin versjon av den aktuelle NTB-meldinga, som igjen byggjer på BBC NEWS:

Er ruinene som nylig ble avdekket i Jordan virkelig restene av verdens eldste kirkebygning? Noen arkeologer tror det, andre er mer skeptiske – men alle jubler over funnet.

Restene av det som kan være en nesten 2.000 år gammel kirke er funnet i det nordlige Jordan nær grensen mot Syria. De lå begravd under en nyere kirke, St. Gregorius, som ble bygd rundt år 230 etter Kristus, og må derfor være eldre enn denne.

– Vi har gjort funn som tyder på at denne kirken ga ly til de første kristne – til 70 av Jesu egne disipler, sier den jordanske arkeologen Abdul Qader al-Husan ifølge nyhetsbyrået AFP. Disse disiplene skal ha flyktet fra forfølgelser i Jerusalem.

Ifølge al-Husans teori grunnla disiplene flere kirker i det som i dag er staten Jordan. I en mosaikk i bygningsrestene som nå er funnet, beskrives grunnleggerne som «de 70 som var elsket av Gud og guddommelige». (les meir)

Arkeologane har den siste veka oppnådd akkurat det dei ville. Kyrkjefunnet har blitt kjent over heile verda. Nyheten nådde f eks via BBC og NTB heilt fram til Stavanger Aftenblad (papirutgåva 16.06). Samtidig har dei sjølvsagt blitt motsagt av mange fagfolk, for her har nokon truleg trekt hypotesane sine altfor langt og altfor fort, slik at det heile framstår som useriøst.

BiblePlaces Blog siterer forskaren Jerome Murphy-O’Connor:

“Pushing the (date) back to the year 70 is very speculative. (The Jordanians) are desperate to create church sites (for tourism). I would be suspicious of this sort of hype.” (Les meir, - bloggen har også ei lenke til ei større samling lenker til saka).

MSN har ein artikkel frå The Associated Press der den skeptiske historikaren S. Robert Parker blir sitert:

The cave is under St. George’s Church, which some believe was built in the year 230, though the date is widely disputed. That would make it one of the oldest churches in the world, along with one unearthed in the Jordanian southern port of Aqaba in 1998 and another in Israel discovered in 2005.

(…)

S. Thomas Parker, a historian at North Carolina State University who led the team that discovered the church in Aqaba, said that while he hadn’t seen the Rihab site, any such claim should be taken with a degree of caution.

“An extraordinary claim like this requires extraordinary evidence,” he said. “We need to see the artifacts and dating evidence to suggest such an occupation in the 1st century A.D.”

Parker asked how archaeologists could be certain whether the “cave was actually a center of Christian worship.”

The archaeologist also noted that mosaics are difficult to date unless there is a precise date in the text of the mosaic inscriptions themselves. Typical mosaic inscriptions with Christian themes are from the 5th to 6th century.

“It’s quite possible that there was a cave with earlier occupation which was later converted to Christian use. But to make the jump that this was actually used by Christians fleeing Jerusalem in the 1st century A.D. seems like a stretch to me,” Parker said. (les meir)

Eg syns funnet av den gamle grottekyrkja i Rihab er altfor interessant til at det skal bli “øydelagt” av useriøse teoriar og store ord som det ikkje er dekning for. Eg håper derfor det vil koma meir nøkterne rapportar som fortel meir om kyrkja.

Apostelen Barnabas

Kalenderen fortel at det er apostelen Barnabas sin dag i dag. Barnabas var ein av grunnleggjarane av urkyrkja i Jerusalem. Apostelgjerningane fortel oss indirekte at Barnabas hadde ein viktig posisjon i denne første Jesustruande forsamlinga, - det ser me blant anna av at

• han var den som hjelpte Paulus til å bli akseptert blant dei truande i Jerusalem (Apg 9,26-28),
• han var den offisielle utsendinga frå Jerusalem til Antiokia, der den første heidningekristne forsamlinga vaks fram (Apg 11,22),
• han blei, saman med Paulus, valt til å reisa ut frå Antiokia som misjonær, på den reisa som til vanleg blir kalla “Paulus si første misjonsreise” (Apg 13,2-3).

Barnabas var ein gresktalande jøde frå Kypros. Han heitte eigentleg Josef, eit svært vanleg namn, og fekk det arameiske kallenamnet Barnabas, eit namn som fortel om tenesta hans (”trøystarsonen”). Det er Paulus som reknar han som ein av apostlane (1. kor 9,6), med det meiner truleg Paulus at Barnabas hadde fått oppdraget sitt gjennom eit møte med den oppstadne Kristus.

Barnabas får eit flott skussmål av Lukas i Apostelgjerningane: “han var ein god mann, fylt av Heilag Ande og tru” (Apg 11,24). Samtidig legg ikkje Lukas skjul på at Barnabas seinare kom i ein alvorleg konflikt med Paulus, og til slutt skilte lag med han. Det siste me høyrer om Barnabas, er at han saman med syskenbarnet Johannes Markus reiste tilbake til heimstaden sin, Kypros, for å driva misjon der (Apg 15,39).

Augustin om stille lesing

Morgenbladet har i dag ein artikkel som handlar om den form for lesing som stimulerer til tenkning; Den som har øyne: hør. Artikkelen begynner med ein interessant observasjon frå 300-talet, knytt til to av dei største kyrkjefedrane. Det blir sitert frå Bekjennelser der Augustin fortel om det inntrykket det gjorde å oppleva at Ambrosius, biskopen i Milano, var stille mens han las! Her er eit utdrag av artikkelen:

Augustin skriver i sine Bekjennelser om kirkefaderen Ambrosius som leste på høyst uvanlig vis: Øynene hans skannet siden og hjertet søkte ut meningen, men stemmen var taus og tungen lå stille. «Enhver kunne fritt nærme seg ham, og siden gjester sjelden ble annonsert, var det ofte slik at når vi kom for å besøke ham fant vi ham lesende på denne måten i taushet, for han leste aldri høyt.»

Bokstaver er tegn for lyder som er tegn for ting vi tenker, oppfunnet for at vi kan samtale med dem som ikke er til stede. Slik anså Augustin det. Men at denne samtalen med de fraværende skulle kunne foregå i taushet, med hvilende tunge og stemmebåndene i ro, det syntes Augustin var bemerkelsesverdig: Ambrosius hensunket i stillelesning, uforstyrrelig fortryllet av en konversasjon som foregikk i hans eget utvidede indre, og som de besøkende ikke fikk del i.

Framhaldet av Kari Løvaas sin artikkel er relativt krevjande å lesa. I kontrast til omgrepet oppmerksomhetsøkonomi endar ho opp med å framheva den kontemplative lesinga. Morgenbladet oppsummerer sjølv hennar synspunkt (her):

Kari Løvaas formulerer her et forsvar for den meditative lesningen, og minner om at oppmerksomhet betyr to ting: Dels å dominere scenen; dels den kontemplative hengivelse som boklesningen har gjort til sin særskilte kunst.

Hieronymus om Jesu fødestad

Hieronymus (331-419), ein av kyrkjefedrane, levde den siste delen av livet sitt i ei grotte nær Fødselsgrotta. Han var kritisk til utviklinga på staden, og sa i ei julepreike:

Hvor jeg ønsker jeg kunne fått se den krybbe der vår Herre en gang lå! Nå har vi kristne fjernet krybben av leire, og vi har erstattet den med en av sølv, angivelig for å ære ham som ble lagt der. Men for meg er den som er fjernet av større verd. For den hedenske verden samler seg gull og sølv. Men den kristne tro fortjener krybben av leire. For han som lå der forsmådde gull og sølv. Jeg forakter ikke dem som har villet ære ham og har satt opp sølvkrybben, slik jeg heller ikke har noen forakt for dem som laget gullkar til templet. Men jeg beundrer vår Herre – han som er verdens skaper, og som ikke ble født mellom sølv og gull, men som ble lagt i en krybbe av leire.

Skulpturen av Hieronymus står ved Fødselskyrkja i Betlehem.  Utdraget frå julepreika hans er sitert frå boka Barnet og byen av Ole Christian Kvarme.

 

Utgravingar i Tiberias

Tiberias er i dag den største byen ved Gennesaretsjøen. Byen blei grunnlagt av Herodes Antipas ca år 20 og var hovudstad i riket hans på den tid Jesus verka i området. Byen er nemnt i NT (sjå Joh 6,23), men det blir aldri sagt direkte at Jesus besøkte staden. Byen blei øydelagt i jordskjelv i 1033.

Tiberias var frå ca 235 eit viktig senter for utviklinga av rabbinsk litteratur. Men det var også kristne i byen. Eg skulle gjerne visst meir om forholdet mellom jødisk og kristen tru i byen på denne tida!

Eg syns derfor det er interessant at det nå i sommar har vore arkeologiske utgravingar i Tiberias, blant anna med funn av ei kyrkje som kan daterast til tida då den rabbinske skulen stod så sterkt i byen. Rapporten frå arkeologane hevdar at kyrkja, på grunn av korsa i mosaikken, må vera frå før år 427.

Her er ein omtale av funnet:

Three dedicatory inscriptions written in ancient Greek are incorporated in the mosaics. In one of the inscriptions, which were deciphered by Dr. Leah Di Signi of the Hebrew University of Jerusalem, is the line: "Our Lord, protect the soul of your servant…" [Our Lord=Jesus]

One of the mosaics is adorned with a medallion in which there is a large cross flanked by the letters alpha and omega, which are one of the monograms for Jesus (alpha to omega meaning from A to Z in Greek).

The church’s remains were discovered adjacent to ancient public buildings among them a basilica, bathhouse, streets and shops that were exposed at the site in the past. Dr. Moshe Hartal and Edna Amos, the directors of the excavation on behalf of the Antiquities Authority, stated that this is the most ancient church to be uncovered in Tiberias and the only one that has been found in the center of the city.

According to Dr. Hartal, from the year 427 CE the Church issued a decree prohibiting the placement of crosses in mosaic floors in order to prevent them from being stepped on. "The presence of so many crosses in the floors of the church that was exposed here thus confirms the church dates to the period prior to the ban," he said.

Dei israelske arkeologane trekk også inn forholdet mellom jødisk og kristen tru i tolkinga av funna:

"The discovery of the church in the heart of the Jewish quarter disproves the theory that the Jews prevented the Christians from establishing prayer halls in the middle of the city," they added. (les meir)

Les offisiell israelsk informasjon (med eit par gode bilete) her.

Todd Bolen skriv om funnet i BiblePlaces Blog og han fortel at staden ligg sør for den moderne byen, like nord for Hammath Tiberias. Eg håper utgravingsområdet blir gjort ope og tilgjengeleg. I så fall satsar eg på å besøkja staden neste gong eg er i Tiberias!

“Eg skal i Oldkyrkja i kveld”

Denne artikkelen har eg skrive til Luthersk Kirketidende (nr 11, 2007). Avsnittet om Iznik/Nikea byggjer på det eg tidlegare har skrive om byen her på bloggen.

- ”Eg skal i Oldkyrkja i kveld”. Den dagen eg høyrde denne kommentaren frå ei kvinne i kyrkjelyden, forstod eg at studiegruppa vår rett og slett har fått namnet ”Oldkyrkja”. Dette er eit festleg namn, spesielt med tanke på at me i Bryne kyrkjelyd i over 25 år har drive eit ungdomsarbeid som heiter ”Ungkyrkja”!

Det heile begynte på ein kyrkjelydstur til Tyrkia i 2005. Hovuddelen av turen gjekk i apostlane sine fotspor i Efesos-området. Men me hadde også noko kyrkjehistorisk stoff om oldkyrkja og det bysantinske riket på programmet, med besøk i Iznik (Nikea) og Istanbul (Konstantinopel). I ettertid er det først og fremst besøket i det gamle Nikea som har skapt noko nytt i kyrkjelyden vår. Der og då kom ideen: kva om me kunne starta ei studiegruppe når me kjem heim til Bryne? Nokre av turdeltakarane hadde kome på sporet av noko dei ville vita meir om!

Då gruppa frå kyrkjelyden var i Iznik, hadde me samlingar i kyrkja Hagia Sophia og på stranda ved Izniksjøen. Hagia Sophia var samlingsstad for det sjuande og siste økumeniske konsilet i 787. Restane av kyrkja, som i si tid blei gjort om til moske, står nå som ein vakker og stille ruin i ein liten park i sentrum av byen. Og Senatspalasset, som romma det første kyrkjemøtet i 325, ligg i dag under vatn i Izniksjøen. Kultur- og naturforholda har verkeleg endra seg i løpet av ein periode på mest 1700 år, men begge stadane gav oss eit sterkt inntrykk av autentisitet.

Begge stadane las me den nikenske truvedkjenninga, vel vitande om at den ikkje blei ferdigformulert før i Konstantinopel i 381. Men eg var vel ikkje så langt frå sanninga då eg sa at kyrkjemøtet i 325 la mykje av grunnlaget for den flotte vedkjenninga? Og tankane gjekk; på den eine sida opplevde turdeltakarane at dei var i ein utkant i verda. På den andre sida sette dei ord på undringa over at denne byen var viktig nok til å vera vertskap for to av dei sju konsila i oldkyrkja! Her arbeidde høgt skolerte teologar med formuleringar om korleis kyrkja skulle forstå Bibelen, formuleringar som sidan har prega heile den verdsvide kyrkja. Me opplevde sterkt at me i vår tid er avhengige av arbeidet som desse tidlege kyrkjeleiarane gjorde. Deira finslipte formuleringar har sidan alltid vore forståingsnøkkel til inkarnasjonen sitt mysterium.

Ei tid etter turen inviterte nokre av turdeltakarane til den første samlinga i ei studiegruppe som også eg blei med i. Engasjementet deira smitta, og det blei faktisk slik at dei måtte setja grense for kor mange som kunne vera med. Gruppa arbeider med boka 21 kirkefedre av Peter Halldorf. Me har ei samling i månaden, og alle førebur seg med å lesa eit kapittel om ein av kyrkjefedrane. Ofte finn enkelte av deltakarane også fram anna stoff om den aktuelle personen. Så brukar me kvelden til å samtala om det me har lese. Me er opptekne av kyrkjefedrane sine liv og deira tankegang, og me blir også stadig fascinert av korleis Peter Halldorf trekkjer trådane til vår tid og gjer kyrkjefedrane aktuelle for oss. Samtidig er det mykje som undrar oss og som gjer at me får lyst til å finna ut meir.

Gruppa bruker Bøneboka som andaktsbok og me opnar samlingane med å lesa nokre bøner og (sjølvsagt!) den nikenske truvedkjenninga. Kveldane blir også avslutta med bøner frå Bøneboka.

Eg trur kyrkjefedrane og oldkyrkja blir opplevd som eit meir aktuelt tema i dag enn for få år sidan. Mi oppfordring til andre kyrkjelydar og andre prestar er å setja historia vår på dagsorden! Ver gjerne kreative! Det treng ikkje starta med ein kyrkjelydstur til Tyrkia, men for oss var det ein slik tur som sette det heile i gang.

Eg vil også seia noko om min rolle som prest i denne samanhengen. På turen til Tyrkia var eg ein av reiseleiarane, men i gruppa er eg nå ”bare” ein av deltakarane. Gruppa består av tolv personar med svært ulik utdannings- og yrkesbakgrunn, og eldsjelene som blei sette i brann i Nikea, har framleis både det organisatoriske og innhaldsmessige ansvaret. Alle har sitt å bidra med, og sjølvsagt har eg den faglege bakgrunnen med meg inn i fellesskapet.

Det er godt for ein kyrkjelyd å ha medlemer som har interesse for kyrkja sine røter. Og for mitt eige vedkomande vil eg seia det er eit privilegium å vera med i denne studiegruppa. Kveldane ”i Oldkyrkja” er inspirerande. Dei utfordrar meg både som prest og som menneske.

Justin Martyr

Den katolske kyrkja markerer i dag minnedag for Justin Martyr, ein av dei apostoliske fedrane. Justin levde på 100-talet. Han er ein av dei eldste kjente kristne forfattarane etter dei som skreiv Det nye testamentet. Les den katolske kyrkja sin biografi om Justin her.

Sjå òg teksten Jeg gav min tilslutning til de kristnes sanne lære som gjengir tradisjonen om Justins martyrdød ca 165.

Ignatius om Betlehemsstjerna

Forteljinga om "Betlehemsstjerna" har nok alltid fascinert menneske som har lese Matteusevangeliet. Den eldste kjente refleksjonen over stjerna finn me i Ignatius sitt brev til efesarane kap 19, skrive ca 110 e Kr.   

Marias jomfrustand og hennes nedkomst var skjult for denne verdens fyrste, Herrens død likeså. Det er de tre hemmeligheter som roper høyt og som ble satt i verk under Guds taushet. (19,1)

Hvordan ble de så åpenbart for verden? En stjerne på himmelen overstrålte alle stjernene, og dens lys var ubeskrivelig. Den var noe helt nytt som skapte undring. Og alle de andre stjerner sammen med sol og måne dannet et kor omkring denne stjernen, men selv overstrålte den alle med sitt lys. Det oppstod bestyrtelse: Dette nye, så ulikt dem selv, hvor kom det fra? (19,2)

Resultatet ble at alle svartekunster gikk i oppløsning, og alle ondskapens lenker ble tilintetgjort. Uvitenhet ble utryddet, og det gamle herreveldet ble tilintetgjort da Gud ble åpenbart i menneskelig skikkelse for å bringe det nye som gir evig liv. Og det som var gjort ferdig hos Gud fikk sin begynnelse. Fra da av kom alle ting i bevegelse fordi tilintetgjørelsen av døden nå ble iverksatt. (19,3)

Ignatius er ein av dei apostoliske fedrane, og hans sju brev er blant dei eldste kristne skriftene som ikkje står i NT. Ignatius var biskop i Antiokia, og breva hans blei skrivne då han blei ført som fange til Roma under keisar Trajan (98-117).

Den norske omsetjinga (ved Martin Synnes) finn me i De apostoliske fedre, redigert av Ernst Baasland og Reidar Hvalvik, Luther forlag 1984.

Kyrkjehistoriske tabellar

På NLA sine kyrkjehistoriske fagsider finst det bl a kyrkjehistoriske tabellar over ulike tidsperiodar og tema, f eks oversikt over oldkyrkja (30-500 e Kr)

Kyrkjefedrane

Kyrkjefedrane var viktige teologar frå den kristne kyrkja si første tid. Det er i dag ein aukande interesse for kyrkjefedrane i ulike kristne miljø. Eg er visst også ein del av den trenden. Då eg var teologistudent, var Teologins historia av Bengt Hägglund ein tungt fordøyeleg murstein som eg streva meg gjennom. Denne hausten har eg tatt meg sjølv i å finna boka fram frå bokhylla (og lesa i den) bare fordi eg hadde lyst!

Denne delen av kyrkjehistoria blir kalla patristikk, dvs læra om kyrkjefedrane, deira liv, skrifter og lære. Nå kan interesserte få hjelp til å orientera seg i bloggar som tar opp patristiske tema gjennom Patristics Carnival. Førsteutgåva av Patristics Carnival, som nyleg er publisert på bloggen hyperekperisou, tar for seg bloggartiklar frå perioden september - november i år.

Det indre menneske

For oss som lever i vår kultur, er det heilt naturleg å skilja mellom det indre og det ytre menneske. Me opplever at me har eit indre liv med sjølvstendige tankar, kjensler og eit intellekt. Dette er ein tankegang som i stor grad har kome inn i vår bevissthet gjennom den kristne trua.

Helge Salemonsen hadde eit interessant foredrag om dette i P2-akademiet i dag. NRK omtalar foredraget Under kunnskapens tre. Om selvbevisstheten slik:

"Det moderne menneske roser seg av sin selvstendighet. Vi roser hverandre for individualitet og orginalitet. Men denne erfaringen av det indre menneske skilt fra det ytre, kom først med kristendommen. Mennesket erfaring av seg selv var en helt annen i middelalderen eller i det gamle Hellas. Homer’s Illiaden er full av gode eksempler, andre finner vi i nedtegnelser fra livet i klostrene i gammel tid." Les eit utdrag av foredraget her.

Augustin (354-430), ein av kyrkjefedrane, er viktig for forståinga av "det indre mennesket". Men tankegangen går tilbake til NT. Ein fin tekst som forutset denne tanken, er Paulus si bøn om styrke og innsikt i Ef 3,14-21. Gjer gjerne denne bøna til ei bøn for deg sjølv og for dine næraste!

   
    Difor bøyer eg mine kne for Far,
            
    han som har gjeve namn til alt som heiter far i himmel og på jord.
         
    Må han som er så rik på herlegdom,
    styrkja dykkar indre menneske med kraft ved sin Ande.
         
    Må Kristus ta bustad i hjarta dykkar ved trua,
    og de stå rotfeste og grunnfeste i kjærleik.
         
    Må de saman med alle dei heilage
    få styrke til å fatta breidd og lengd, høgd og djupn,
            
    ja, kjenna Kristi kjærleik som er større enn nokon kan forstå.
    Må de bli oppfylte med heile Guds fylde!
         
    Han som verkar i oss med si kraft
    og kan gjera så uendeleg mykje meir enn alt det vi bed om og skjønar,
            
    han vere ære i forsamlinga og i Kristus Jesus
    gjennom alle ætter og i alle æver! Amen.

Kva skjedde “eigentleg”?

Det er nettopp opna ei nettside med namnet Da Vinci - koden. Det er ikkje ei nettutgåve av den berømte boka, men ei side som vil vera ein "ressurs for alle som er interessert i å lære mer om de spørsmålene som Da Vinci-koden reiser."

Nettsida presenterer seg sjølv slik: "Artiklene på dette nettstedet er skrevet av folk som baserer sin forskning og sine synspunkter på solide historiske kilder, - og ikke på legender, konspirasjonsteorier, oppdiktede kilder og fri fantasi."

Om redaktøren står det: "Ansvarlig redaktør for nettstedet er Bjørn Are Davidsen. Han har i mer enn 30 år elsket science fiction-bøker, konspirasjonsteorier og alt som kan pirre fantasien. Samtidig har han spesialisert seg på falsk vitenskap og historisk mytedannelse. En del av kunnskapen hans på dette området får du del i ved å lese boka hans Da kvinnen fikk sjel  - og andre historier fra 1998."

I omtalen av sida i Vårt Land, står det m.a.:

"– Det handler ikke om å finne feilene i Da Vinci-koden, men om å være til stede i møte med de spørsmålene som reises mot kirken og historien fra antikken.
Behovet for denne informasjonen synes stort. Bjørn Are Davidsen jobber nå med et tredje revidert opplag av boka Da Vinci dekodet, og Oskar Skarsaunes bok Den ukjente Jesus er allerede ute i sitt tredje opplag.
– Mange har savnet en fornuftsbasert framstilling av hva som foregikk i tidlig kirkehistorie. Hva skjedde egentlig ved det berømte kirkemøtet i Nikea? Hvordan foregikk utvelgelsen av skriftene til Det nye testamentet? Det finnes mange vandrehistorier og myter. Dan Brown har vært med på å spre disse mytene til et bredt publikum. På dette området er det et gap mellom en faglig og folkelig forståelse av tingene. Vi vil gi folk en saklig og forståelig framstilling av de historiske hendelsene."

Ja, ein første besøk på sida tilseier at her er det mykje bra stoff. Og det skulle bare mangle, for Oskar Skarsaune og Bjørn Are Davidsen, som står bak sida, er folk som verkeleg har greie på dette. Eg ser fram til å følgja med på sida deira!

Judasevangeliet

Kor viktig er det eigentleg at det nå er funne eit gamalt manuskript med Judasevangeliet? Mange medier har omtalt dette funnet dei siste dagane, eit konkret eksempel frå i dag er artikkelen Judas betre enn sitt rykte på Startsida sitt magasin. Det er National Geographic som har sikra seg rettane til publiseringa, og dei har spelt sine kort godt. Forrige veke blei teksten gjort kjent, og i går sendte TV-kanalen deira eit dokumentarprogram om funnet av Judasevangeliet (NT Gateway Weblog kommenterer programmet med "live-blogging" her).

Judas Iskariot var ein av dei tolv disiplane til Jesus. NT fortel at han i Jesu siste påske blei ein forrædar som sveik Jesus ved å hjelpa dei som tok Jesus til fange. Sidan har han blitt omtalt som svikaren, og han har hatt eit svært negativt omdøme i den kristne tradisjonen.

Judasevangeliet er eit gamalt skrift som fortel denne historia på ein heilt annan måte. Her er det Judas den disippelen som har best kontakt med Jesus, mens dei andre ikkje forstår kva som skjer. Skriftet er ekte nok, det stammar frå dei gnostiske religionane som oppstod i Romarriket i dei første hundreåra etter Jesus. Men koss skal me vurdera betydninga av det som står der?

Det var mykje interessant i programmet på National Geographic Channel, i alle høve for meg med mine interesser for bibelsk arkeologi og historie. Men det slår meg at kanalen i sin presentasjon heile tida veksla mellom

• på den eine sida å presentera forskning og å intervjua forskarar om deira tankar, og
• på den andre sida å gjengje usikre rekonstruksjonar av koss Judasevangeliet blei funne og å antyda synspunkt som at kanskje dette forandrar vårt syn på kva som skjedde ved Jesu død …..?

Ein skal sjølvsagt vera forsiktig med å uttala seg for sterkt om eit dokument som har vore offentleg publisert bare i nokre få dagar. Men gnostiske evangelier er slett ikkje noko nytt. Det finst fleire av dei. Mi vurdering er at slike skrift er interessante i ein kyrkjehistorisk og religionshistorisk samanheng, men at dei ikkje endrar nokonting av vår kunnskap om Jesus og disiplane hans!

Nikea

Originalversjonen av denne artikkelen stod i papirutgåva av Jærbladet 23. desember 2005. Etter avtale med avisa publiserer eg ei bearbeidd utgåve her på bloggen. Eg har bl a endra innleiing og avslutning, slik at artikkelen ikkje lenger er knytt spesielt til julehøgtida.

Biskopane som kom saman i Nikea på forsommaren 325, hadde nok mykje å snakka om! For ei kjensle av fridom dei må ha kjent på! For første gong kunne leiarane for dei kristne kyrkjelydane rundt i Romarriket samlast ope, og det til og med på invitasjon frå keisaren!

Kristendomen var på dette tidspunktet nyleg blitt lovleg religion i den austre delen av det romerske riket. Det var keisar Konstantin som hadde skapt dei grunnleggjande endringane og som nå kalla saman alle biskopane til konsil i Nikea. Forskarane fortel at det var om lag 250-300 biskopar som deltok på møtet. Dei fleste kom frå det austlege middelhavsområdet. Det var nok ei ganske spesiell forsamling. Mange av dei var prega, både med indre og ytre sår, etter tida med forfylging og undertrykking.

Denne artikkelen vil ta deg med til den tyrkiske byen Iznik, byen som tidlegare heitte Nikea. Her blei det første økumeniske konsilet, eller kyrkjemøtet, halde i 325. Og dette møtet blei svært viktig for utviklinga av den kristne kyrkja. Den truvedkjenninga som me kallar ”den nikenske”, fekk rett nok ikkje sin ferdige form på dette møtet. Men grunnlaget blei lagt her og vedkjenninga blei endeleg vedtatt på det neste store konsilet, i Konstantinopel i 381.

Det første biletet viser stranda ved Izniksjøen. Her låg senatpalasset der kyrkjemøtet blei halde i 325. Det andre biletet viser ruinen etter kyrkja Hagia Sofia, der eit seinare konsil var samla i 787.