Bysantinsk funn i Jerusalem

“a miniature Christian prayer box”

Det blir stadig gjort interessante funn i utgravingane i Davidsbyen i Jerusalem. Denne veka blei det kjent at det er funne eit lite objekt med kristen ikonkunst frå det sjette eller sjuande hundreåret, det vil seia frå bysantinsk tid (som i Jerusalem tilsvarer perioden 325-638 e.Kr).

Funn er gjort på parkeringsplassen Givati i Davidsbyen, like utanfor Gamlebyen.

Arutz-7 skriv:

Byzantine Prayer Box Found in Jerusalem Dig
Miniature box adorned with cross dates from 6-7 century CE. Contained two icons surrounded by gold leaf.
By Gil Ronen

Archaeologists in Jerusalem discovered a miniature Christian prayer box that dates back to the sixth or seventh century CE.

The box was found at the “Givati parking lot” dig in Ir David. Dig supervisors noted that illustrated Byzantine holy objects are very rarely found in the Holy Land.

The box contained two icon paintings surrounded by gold leaf and was probably a personal prayer object. It is 2.2 cm. (about 0.9 inch) long by 1.6 cm. wide and is made from the bone of a large animal – cattle, a camel or a horse.

The find was presented by dig supervisor Yana Tchekhanovets, along with Israel Antiquities Authority’s Dr. Doron Ben Ami.

One painting inside the box depicts a bearded man with dark hair, wearing what appears to be a white tunic. The other painting seems to show a female figure dressed in blue. Similar boxes were found on bodies discovered in burial caves in the Moshchevaya Balka site in the northern Caucasus.

Sjå artikkel med bilete.

(via BiblePlaces Blog)

Oppdatering: Israel Antiquities Authority har lagt ut ei pressemelding om saka: An Ancient Christian Prayer Box was Discovered in Excavations in Jerusalem 

Den eldste europeiske boka

St. Cuthberts evangeliebok – frå slutten av 600-talet

The Economist har historia om (og eit fint bilete av) det som skal vera den eldste kjente europeiske boka, ei evangeliebok som nå er kjøpt heim til dei britiske øyane og som “halve tida” vil bli stilt ut i British Library. Historia har trådar både til norsk vikinghistorie og til den koptiske kyrkja:

THE book fits into the palm of your hand. Barely three inches across, it weighs no more than a few ounces and opens with words familiar through the ages: In principio erat verbum (“In the beginning was the word”). It was written more than 1,300 years ago in a neat hand using ink made of oak-gall nuts mixed with carbon. On July 14th news came that St Cuthbert’s Gospel, the earliest intact European book—looking exactly as it did when it was made at the end of the seventh century—will be bought for Britain for £9m ($14.3m) from the Jesuit order. It will be on display half the time at the British Library in London, and half the time in the north-east of England.

What is remarkable is not the price; though a record for a religious book, it is still considered a bargain (the Rothschild “Book of Hours”, an illuminated work dating from 1505, fetched £8.6m at auction in 1999). Nor is it a shock that the funds have all come from philanthropic sources, given Britain’s newly whetted appetite for private giving (see chart below). The real story is the object itself. The gospel was commissioned to honour St Cuthbert, a monk, hermit and then reluctant bishop of the Northumbrian island of Lindisfarne, whose life and miracles were set down by the Venerable Bede, an early medieval chronicler. Bede lived and worked on the mainland at Wearmouth-Jarrow, the monastery where the book is believed to have been made by a man trained in the tradition of Egyptian Coptic bookbinding and decoration. Shortly after Bede’s hero, Cuthbert, died in 687, the book was placed in his coffin.

When the Vikings began raiding the north-east of England, the monks of Lindisfarne fled their island home with Cuthbert’s bones and wandered, like the Israelites in the desert, until they found sanctuary in Durham. In 1104 another chronicler, Simeon of Durham, records how Cuthbert’s coffin was opened in preparation for formal reinterment in a new church, the precursor of Durham cathedral. Cuthbert seemed not so much dead as sleeping, wrote Simeon. His limbs were flexible and his body “gave off a very pleasant odour”. By his head lay the book. Durham became a place of pilgrimage, and Cuthbert’s relics competed with those of the later Thomas à Becket in Canterbury.

Encased in its leather wrappings, Cuthbert’s gospel was protected from misadventure. Following the dissolution of the monasteries in the 16th century it passed into the hands of collectors. In 1769 it was given to the Jesuits, who packed the book in a small oak box and placed it in the library of their boys’ school, Stonyhurst College.

Since the 1970s the gospel has been on long-term loan to the British Library. The Jesuits have received a number of private offers for it, and fears had been growing that it might be sold abroad. Says Scot McKendrick, head of history and classical studies at the British Library, who has led the negotiations to buy Cuthbert’s gospel, “We have no other book that has such a strong, unassailable, unimpeachable association with a major saint. This book is not just rare; it’s unique.”

(via PaleoJudaica)

Og her er British Library si nyheit om saka: The St Cuthbert Gospel

Pilegrim i Jorsalaborg II

Kva tankar hadde ein norrøn pilegrim som var på veg mot Jerusalem? Eg skriv nå vidare på serien (sjå del I) om abbed Nikolas Bergssons reise til “Jorsalaborg” på 1150-talet og går inn i abbedens tekst i det han nærmar seg Jerusalem:

Så går det oppover til Jorsalaborg, som er den gildaste av alle byar i heile verda. Om den vert det sunge overalt i heile den kristne verda, for der kan ein enno sjå stormerkelege ting etter Kristi pinsle.

Det er kjent for alle som har vore i området, at Jerusalem ligg oppe i fjella, ca 800 m.o.h. Det er derfor heilt korrekt når Nikolas skriv at det går oppover når han nærmar seg byen.

Eg merkar meg at motivasjonen hans ligg i at han skal få sjå ting knytt til Jesu lidingshistorie. Hovudmålet var nok den nyrestaurerte Gravkyrkja (gjenvigsla i 1149 etter korsfararane si ombygging og utviding). Denne kyrkja kjem eg tilbake til i neste del av serien.

Det mest interessante i dette avsnittet, er likevel det abbeden skriv om koss han ser på Jerusalem.  Byen er “den gildaste av alle byar i heile verda”. Dette er eit godt uttrykk for den posisjonen byen hadde fått i høgmellomalderen i Europa, i alle høve i kyrkjeleg samanheng. Han skriv at det blir sunge om byen “overalt i heile den kristne verda”.

Det stemmer at byen Jerusalem har ein spesiell plass i den kristne salmetradisjonen, både i bokstavleg og ikkje minst i overført tyding. Slik er det også i vår tid. Og dette gjeld ulike kristne tradisjonar i ulike delar av verda. Bakgrunnen er den posisjonen byen har i Bibelen.

Salmen Se, vi går opp til Jerusalem er eit kjent eksempel frå Den norske kyrkja i dag. Salmediktaren Eyvind Skeie omsette den frå svensk i 1980. Salmen blir særleg brukt i fastetida, dei siste vekene før påske. Det siste verset er slik:

Se, vi går opp til Jerusalem,
til byen med glans og ære,
for Frelseren sa oss at der han er,
skal vi ved hans nåde få være.

(Norsk Salmebok nr 128, vers 4)

Salmen gir meining å synga, sjølv om ein ikkje fysisk er på veg til Jerusalem. Den handlar om å nærma seg “Frelserens kors og pine” (vers 3) som tema for fastetid og påskefeiring, meir enn å nærma seg byen i geografisk forstand. Likevel har eg fleire gonger opplevd det meiningsfullt å synga salmen når eg er på stadane “der det skjedde”.

Hadde salmen vore skriven på 1100-talet, hadde kanskje abbed Nikolas nynna på den mens han sleit seg opp bakkane mot Jerusalem?

Sjå del 3.

Pilegrim i Jorsalaborg I

Jerusalem har ei spesiell tiltrekningskraft. Det er mange menneske som reiser dit, anten som pilegrimar eller som turistar. Dei første kristne pilegrimane som me kjenner til, kom til Jerusalem på 300-talet. Sidan har det vore pilegrimstrafikk til byen, sjølv om omfanget av denne trafikken har variert.

Dei første norske pilegrimane kom rundt år 1100, i korsfarartida. Historia om korsfararane er ei trist historie; ut frå vår tids vurderingar gjorde korsfararane mykje uklokt og ukristeleg. Eg vil likevel hevda at det er med dette som med så mykje anna, – me skal vera forsiktige med å døma menneska i ei anna tid med vår tids målestokk.

Korsfararane opna utan tvil “det heilage landet” for pilegrimsreiser frå Europa. Og det var ein del pilegrimar som reiste. I bokhylla mi har eg eit lite hefte med ei norrøn reiseskildring frå ca 1150, skrive av abbed Nikolas Bergsson. Abbeden drog som pilegrim frå Island via Norge til Roma og Jerusalem. Etterpå skreiv han om kva han hadde opplevd.

Reiseskildringa hans er omsett til norsk og har fått tittelen Til Romaborg og Jorsal. Abbed Nikolas skreiv om heile turen, og mest detaljert om Roma. Men han skreiv også om opphaldet i “Jorsalaborg”, det vil seia Jerusalem. Den norrøne teksten er omsett av Jan Ragnar Hagland som også har skrive ei interessant innleiing til teksten.

Eg kom over heftet då eg var i Nidarosdomen i sommar (her) og eg kjøpte det sjølvsagt. Eg ville finna ut kva ein norrøn kristen fekk med seg av pilegrimsmål i Jerusalem på 1100-talet. Dette vil eg nå skriva litt om her på bloggen, i ein liten serie om abbeden sitt opphald i Jerusalem.

Sjå del 2, del 3.

Steinkorsa i Eivindvik

Det er mange gamle steinkors her på Vestlandet. Sjølv om Rogaland har svært mange av desse, er det interessant også å sjå nokre av korsa som står lenger nord langs kysten.

I dag har eg fått sjå nærare på to av dei flottaste av desse korsa. Eg tenkjer på korsa i Eivindvik. Korsa er truleg frå perioden 950 – 1050 og dei har nok ei eller anna tilknyting til den eldste tingstaden for Gulatinget. Truleg låg tingstaden mellom dei to korsa.

Dei to korsa har litt ulik form; det eine blir kalla eit anglisk kors, det andre eit keltisk kors. Begge er såleis tydelege teikn på den kyrkjelege kontakten med dei britiske øyane i den eldste kristne tida.

Det er flott å sjå slike kors og å læra om historia til stadane der dei står. Begge korsa i Eivindvik er uskadde og dei står på den autentiske staden der dei først blei sette opp.

Det keltiske korset står like ved porten inn på kyrkjegarden. Det har rette korsarmar og karakteristiske halvsirkelforma ”armholer”. Det angliske korset står i ein bakke med utsikt over bygda og fjorden. Denne korsforma har runde bogar mellom korsarmane. Det er interessant at dette korset står plassert akkurat så langt oppe i bakken at sola skin på heile korset sjølv på den mørkaste dagen i året.

Tidlegare Stavangerbiskop Fridtjov Birkeli er framleis ein autoritet når det gjeld dei gamle steinkorsa. Han meiner at det angliske korset er det eldste av dei to korsa i Eivindvik og at det truleg er frå Håkon Adelsteinsfostre si tid.

Birkeli viser i boka Norske steinkors i tidlig middelalder kor stor tyding dei over femti steinkorsa på Vestlandet har for forståinga av den første misjonsverksemda i Norge. I innleiingskapitlet i boka skriv han slik:

Det er innlysende at bak reisingen av nettopp disse steinkorsene står motiver og impulser som er kommet til Norge utenfra. Og når liknende steinkors så å si ikke eksisterer ellers i hele Skandinavia, må man søke etter impulsenes opphav enten på kontinentet eller på de britiske øyer. Kan det tenkes en tid i Vest-Norges forbindelse med disse deler av Europa, da det av en eller annen grunn var naturlig å reise steinkors nettopp der og ikke ellers i Skandinavia? Kan det videre tenkes at en her rører ved problemer som skiller kristen misjon vestfra fra misjonen fra kontinentet?

(Fritdjov Birkeli: Norske steinkors i tidlig middelalder, s 34)

Tilslutt nokre ord om den utruleg flotte lokale kulturformidlinga eg møtte i Gulen. Dei lokale representantane for kyrkja og kultursektoren gjorde ein strålande innsats. Dei gav oss kunnskap og var stolte av kva bygda deira hadde å by på. Dette gjaldt både den kyrkjelege tradisjonen om steinkors, kyrkjebygg og prost Dahl, og den meir almene historia om Gulatinget. Dette siste ikkje minst då me besøkte tusenårsstaden.

St. Olav i Betlehem

Dette maleriet av St. Olav er ein fresko frå det 12. hundreåret i Fødselskyrkja i Betlehem, kyrkja som er bygd over Jesu fødestad.

Eg syns det er interessant at den norske helgenkongen ca 150 etter sin død på Stiklestad, var så viktig at korsfararene avbilda han på ei av søylene i Fødselskyrkja.

Den som har vore i Betlehem og sett søyla, veit at biletet i dag dessverre bare er svakt synleg. Denne gjengjevinga har eg på eit gamalt kalenderblad frå 1941, utgjeve av Dreyers Grafiske Anstalt i Stavanger.

Det har vore Olsok denne veka. Denne minnedagen (29. juli) for Olav Haraldsson / Olav den heilage blir ikkje markert så veldig tydeleg i Den norske kyrkja, bortsett frå at Olavsfestdagene i Trondheim har ei viss kyrkjeleg tilknyting.

Thor Bjarne Bore har blogga på verdidebatt.no om Olavsarven – aktuell i dag? Han skriv bl a:

Det nasjonalistiske i Olavsarven er neppe noe vi har særlig bruk for nå. Derimot kan Olavstradisjonen brukes positiv til å framheve lange linjer og framfor alt til å framheve det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver ideologisk hjørnebutikk elles. (Les meir)

Helgenkongen har blitt aktuell i år også ved at Snorres saga om han er bearbeidd (i Stavanger!) og gitt ut på ny av Edvard Eikill i samarbeid med historieprofessor Torgrim Titlestad. Tittelen har blitt Den store sagaen om Olav den hellige. Forlaget skriv:

For første gang på moderne norsk lanseres denne sagaen i sin helhet. Mens sagaen om Olav Haraldsson den hellige i Heimskringla er en av flere sagaer, er denne versjonen skrevet med fokus på Olav fra innledningen av. Dermed blir dette en helt spesiell leseropplevelse. Verket fremstår som en veldreiet biografi hvor helgenen Olav trer i bakgrunnen og først viser sine trekk mot slutten – før det dramatiske slaget på Stiklestad. Med en visuell fremstillingsevne tar forfatteren oss med på flere spennende reiser gjennom det politiske landskapet i Norge for tusen år siden, med livsnære portretter av personligheter og tankeganger vi kan kjenne igjen i vår egen tid. Dette må være en av verdenslitteraturens mest fascinerende politiske biografier gjennom tidene! Årets store bokbegivenhet! Levert av © DnBB AS

Eg kan styra mi begeistring for påstanden “for første gang på moderne norsk”. Det er rett nok nokre år sidan Snorre kom ut, og eg er einig i at den utgåva eg har i bokhylla, kan opplevast tung språkleg sett. Eg vil likevel tru at tidlegare tiders utgåver, både på bokmål og nynorsk, har blitt oppfatta relativt moderne då dei var nye. Men trass i denne motførestellinga, kan eg godt tenkja meg å lesa den nye utgåva av sagaen.

St. Svithun

I dag (15. juli) blir rekna som minnedag for St. Svithun, som er Stavangers skytshelgen.

Svithun er ikkje blant dei mest kjende helgenane, men her i Stavanger-distriktet er namnet hans godt kjent, også i vår tid. Sjølv har eg i barndomen sykla på Svithunsykkel, eg har vore tilsett på St. Svithun vidaregåande skule og eg har hatt mange flotte opplevingar i domkyrkja, som er vigd til St. Svithun. Det bør vel også nemnast at St. Svithun katolske menighet er ein av dei største kyrkjelydane i byen i dag.

Stavanger Aftenblad (papirutgåva 15.07.2009) har i dag eit stort oppslag om Svithun, som var biskop i Winchester på 800-talet. Informasjonen i avisa er stort sett henta frå den katolske kyrkja sin helgenbiografi Den hellige Svithun av Winchester (ca 800-862).

Kristkrossen på Njærheim

I dag har eg vore med på ei lokal pilegrimsvandring ved havet her på Jæren. Me starta med ei enkel gudsteneste i Stefanuskyrkja på Nærland og gjekk via Håtangen til Kristkrossen på Njærheim.

Kristkrossen er ein av dei gamle steinkrossane her på Vestlandet. Krossen blir datert til ca år 1000, og ein teori er at den er sett opp på ein tidlegare heilagstad, evt gravstad, for å markera overgang til den nye trua.

Krossen står inne på ein gamal kyrkjegard, der Njærheimkyrkja låg frå den eldste kristne tida og fram til 1834.

Arkeologiske Museum i Stavanger har følgjande omtale av staden:

Njærheim kyrkjegard var ein av tre kyrkjestader i Hå prestegjeld i mellomalderen. Kyrkjegarden er orientert aust-vest og er kring 70 x 40 m stor, men noko innsnevra i vestre delen. Han er avgrensa av ein steinmur med ein port i det nordaustre hjørnet. Tidlegare var porten midt på nordre langside. Kyrkja stod omlag midt på kyrkjegarden til ho blei riven i 1834. Fleire steinar i bakken markerer kor kyrkja har stått. På kyrkjegarden er det ingen minne att etter dei gravlagde i dag.

(…)

Sør for kyrkjetufta står ein steinkross av fylittskifer, som er 1,5 m høg og 0,7 m brei over armane. Han blir kalla “Kristkrossen” og skal ha stått på same staden i uminnelege tider. Eit kileforma merke nedst på krossen kan vera ei etterlikning i stein av ein prosesjonskross. Dette merket finst også på minnekrossen over Erling Skjalgsson og ein av steinkrossane frå Tjora kyrkjegard i Sola. Slike krossar er truleg frå byrjinga av 1000-talet. (Les meir)

Søsterkyrkjene på Gran

Kyrkjestaden på Gran på Hadeland er ein fascinerande stad. Eg var der nyleg, i samband med Israelsmisjonen sitt Rådsmøte. Søndag morgon fekk eg forretta ved ei gudsteneste for rådsmøtedeltakarane i Nikolaikyrkja (til høgre). Det sette eg pris på.

Mariakyrkja og Nikolaikyrkja er frå 1100-talet. Her er eit lite utdrag frå informasjonstavla som står på kyrkjegarden:

Søsterkirkene ble bygd ved et av innlandets vesentlige knutepunkt i middelalderen. Nikolaikirken er den største og er blitt hovedkirke, men fagfolk anser Mariakirken som eldste kjente kirkebygg på Granavollen – reist omkring år 1100. Den første Nicolai-utgaven stod trolig ferdig omkring det tidspunkt Nidaros ble Nordens erkebispesete; det var i år 1152. Det som gjør tidfesting av Søsterkirkene noe upresis, er at begge senere ble ombygd og utvidet.

(…)

Når det ble to kirker i Gran, sier det nettopp noe om stedets betydning. Oss gir det grunnlag for funderinger. Var den opprinnelige Mariakirken i mindre format ment som klosterkirke? Hva skulle så utvidelsen bare noen årtier etterpå være godt for? I byene var det ikke uvanlig med to eller tre kirker i samme nabolag, med hver sine formål. Kan knutepunktet Granavollen tilsvarende hatt én fylkes- og én soknekirke? Med disse spørsmålene gir vi ikke svar.

Aasmund Olavson Vinje er gravlagt på kyrkegarden ved Søsterkyrkjene. På minnesmerket står det: “daaen i Gran 30. juli 1870″. Eg spurte vertskapet om ordet daaen, og fekk vita at det truleg var Vinje-mål. Det var i alle høve ikkje eit uttrykk som høyrde heime i dialekten på Gran.

Bilete frå kyrkjefunnet i Rihab

Vårt Land har lagt ut ein serie bilete frå funnet av det som har blitt kalla “den eldste kyrkja i verda” her. Les om funnet her.

Den eldste kyrkja i verda?

Den siste veka har eit arkeologisk funn i Rihab, nord i Jordan, vekt stor interesse. Og dersom dei opplysningane som har kome fram, er korrekte, er dette absolutt eit interessant funn. Det dreier seg om ei grotte som ligg under kyrkja St Georgeous (ikkje St Gregorius, slik NTB og dermed norske aviser har skrive). St Georgeouskyrkja blir datert til år 230, noko som er svært gamalt til kyrkjer å vera. Og grotta, som ligg under kyrkja og som truleg er enda eldre, inneheld blant anna ein apsis som gjer at arkeologane identifiserer også den som ei kyrkje.

Det spesielle med offentleggjeringa av dette funnet, er at arkeologane går ut med uvanleg store ord og seier at dei har funne den eldste kyrkja i verda, at ho er frå perioden mellom år 33 og 70 og at dei har teikn som tyder på at ho gav ly for forfulgte kristne på flukt frå forfølgingar i Jerusalem. Ja, dei seier til og med at kyrkja er grunnlagt av “dei 70″, ei utvida gruppe med disiplar av Jesus.

Eg tar med litt frå Vårt Land sin versjon av den aktuelle NTB-meldinga, som igjen byggjer på BBC NEWS:

Er ruinene som nylig ble avdekket i Jordan virkelig restene av verdens eldste kirkebygning? Noen arkeologer tror det, andre er mer skeptiske – men alle jubler over funnet.

Restene av det som kan være en nesten 2.000 år gammel kirke er funnet i det nordlige Jordan nær grensen mot Syria. De lå begravd under en nyere kirke, St. Gregorius, som ble bygd rundt år 230 etter Kristus, og må derfor være eldre enn denne.

– Vi har gjort funn som tyder på at denne kirken ga ly til de første kristne – til 70 av Jesu egne disipler, sier den jordanske arkeologen Abdul Qader al-Husan ifølge nyhetsbyrået AFP. Disse disiplene skal ha flyktet fra forfølgelser i Jerusalem.

Ifølge al-Husans teori grunnla disiplene flere kirker i det som i dag er staten Jordan. I en mosaikk i bygningsrestene som nå er funnet, beskrives grunnleggerne som «de 70 som var elsket av Gud og guddommelige». (les meir)

Arkeologane har den siste veka oppnådd akkurat det dei ville. Kyrkjefunnet har blitt kjent over heile verda. Nyheten nådde f eks via BBC og NTB heilt fram til Stavanger Aftenblad (papirutgåva 16.06). Samtidig har dei sjølvsagt blitt motsagt av mange fagfolk, for her har nokon truleg trekt hypotesane sine altfor langt og altfor fort, slik at det heile framstår som useriøst.

BiblePlaces Blog siterer forskaren Jerome Murphy-O’Connor:

“Pushing the (date) back to the year 70 is very speculative. (The Jordanians) are desperate to create church sites (for tourism). I would be suspicious of this sort of hype.” (Les meir, – bloggen har også ei lenke til ei større samling lenker til saka).

MSN har ein artikkel frå The Associated Press der den skeptiske historikaren S. Robert Parker blir sitert:

The cave is under St. George’s Church, which some believe was built in the year 230, though the date is widely disputed. That would make it one of the oldest churches in the world, along with one unearthed in the Jordanian southern port of Aqaba in 1998 and another in Israel discovered in 2005.

(…)

S. Thomas Parker, a historian at North Carolina State University who led the team that discovered the church in Aqaba, said that while he hadn’t seen the Rihab site, any such claim should be taken with a degree of caution.

“An extraordinary claim like this requires extraordinary evidence,” he said. “We need to see the artifacts and dating evidence to suggest such an occupation in the 1st century A.D.”

Parker asked how archaeologists could be certain whether the “cave was actually a center of Christian worship.”

The archaeologist also noted that mosaics are difficult to date unless there is a precise date in the text of the mosaic inscriptions themselves. Typical mosaic inscriptions with Christian themes are from the 5th to 6th century.

“It’s quite possible that there was a cave with earlier occupation which was later converted to Christian use. But to make the jump that this was actually used by Christians fleeing Jerusalem in the 1st century A.D. seems like a stretch to me,” Parker said. (les meir)

Eg syns funnet av den gamle grottekyrkja i Rihab er altfor interessant til at det skal bli “øydelagt” av useriøse teoriar og store ord som det ikkje er dekning for. Eg håper derfor det vil koma meir nøkterne rapportar som fortel meir om kyrkja.

Kristne korstog?

(Dette innlegget skreiv eg på den tidlegare TypePad-bloggen min 15.03.2006. Innlegget blei sletta i samband med konverteringa frå TypePad til WordPress, og sidan det er relativt tidlaust, tar eg det inn her på bloggen nå).

Eg har truffe mange interessante menneske når eg har vore ute og reist, ikkje minst i Israel og dei palestinske områda. Ei kvinne som på mange måtar skil seg ut, er Søster Abraham, eller Kirsten Stoffregen Pedersen, som er hennar borgarlege namn.

Søster Abraham er dansk, men har sidan 1967 budd i Jerusalem. Der lever ho eit enkelt liv som nonne på Oljeberget, samtidig som ho er ein lærd forskar og foredragshaldar. For nokre år sidan, faktisk på 45-års dagen min, høyrde eg henne ha foredrag om ikonmaling og om den etiopiske kyrkja på Tantur Ecumenical Institute i Jerusalem. I dag blei eg minna på dette interessante møtet med henne, då eg kom over eit svar ho hadde skrive på den danske sida Religion.dk om koss kristne har kunna forsvara korstoga med utgangspunkt i Bibelen.

KORSTOG: Kirsten Stoffregen Pedersen forklarer, hvordan kristne har kunnet bruge Bibelen til at forsvare korstog. Det er svært at finde hjemmel i bibelen for korstog, siger søster Abraham.

Kære Martin Terkildsen! Man har bedt mig om at besvare dit spørgsmål om synet på anvendelsen af vold i Islam og i Kristendommen. Du vil gerne vide, hvor man har kunnet finde hjemmel i Bibelen for korstogene.

Ja, det er sandelig ikke let! Naturligvis findes der tale om krig til forsvar for Israel (det jødiske folk) i Gamle Testamente. Da Amalekitterne forbyder Israel at passere gennem deres land, fører det til krig mod Amalek fra generation til generation (2.Mosebog 17:16).

Men Jesus var modstander af krig og vold. På et sted, hvor Han forudsiger sin nært forestående lidelse og død, viser disciplene ham to sværd: “Herre, se her er to sværd. ” Men Han sagde til dem: “Det er nok””. (Lukas.22:38).

Da det kommer til stykket, og en af disciplene trækker sit sværd for at forsvare sin mester mod dem, der er ved at arrestere ham, og hugger ypperstepræstens tjeners øre af, så siger Jesus: “Stik dit sværd i skeden. For alle de som griber til sværdet, skal omkomme ved sværdet” (Mat.26:52).

Da Pilatus undrer sig over, at ingen kommer og forsvarer ham, når han nu selv har erklæret, at han er en konge, svarer Jesus: “Mit rige er ikke af denne verden.”

Nej, det er meget svært i det Nye Testamente at finde forsvar for Korstogene.

Selv om Jesus også siger: “I skal ikke mene, at jeg er komet for at bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for at bringe fred, men sværd.” (Matth.10:34).

Det viser sig dog straks, at den krig, der her er tale om, er den, der foregår i disciplenes eget liv, nemlig at de ikke må foretrække nogen eller noget frem for Gud. Hvad, der gav stødet til Korstogene. var frem for alt den spændte og urolige tilstand i det Mellemste Østen og det Hellige Land fra slutningen af 900-tallet og op gennem 1000-tallet.

Den fatimidiske hersker i området, El-Hakim, som regerede fra Ægypten, havde i 1008 ladet de kristnes hovedkirke, den hellige Gravs Kirke i Jerusalem brænde ned til grunden og ødelagt en mængde andre kirker. De vestlige kristne magter rejste sig – og så rullede bolden videre.

Det var ikke den gang let at se, hvad man burde gøre. Men der var allerede den gang folk, som ikke gik ind for korstogene. Da man sagde til den hellige Birgitta af Sverige (1303-1373), at det måtte være en ukristelig gerning at slå hedninger ihjel, mente hun dog, at det var bedre for en hedning at dø ung, end at han kom til at leve længe og begå mange synder!

Men det var langt fra alle hendes trosfæller, som var enige med hende i dette, og i dag er det heldigvis svært at finde kristne med en sådan indstilling.

Dr. Kirsten Stoffregen Pedersen / Søster Abraham, Jerusalem

Augustin om stille lesing

Morgenbladet har i dag ein artikkel som handlar om den form for lesing som stimulerer til tenkning; Den som har øyne: hør. Artikkelen begynner med ein interessant observasjon frå 300-talet, knytt til to av dei største kyrkjefedrane. Det blir sitert frå Bekjennelser der Augustin fortel om det inntrykket det gjorde å oppleva at Ambrosius, biskopen i Milano, var stille mens han las! Her er eit utdrag av artikkelen:

Augustin skriver i sine Bekjennelser om kirkefaderen Ambrosius som leste på høyst uvanlig vis: Øynene hans skannet siden og hjertet søkte ut meningen, men stemmen var taus og tungen lå stille. «Enhver kunne fritt nærme seg ham, og siden gjester sjelden ble annonsert, var det ofte slik at når vi kom for å besøke ham fant vi ham lesende på denne måten i taushet, for han leste aldri høyt.»

Bokstaver er tegn for lyder som er tegn for ting vi tenker, oppfunnet for at vi kan samtale med dem som ikke er til stede. Slik anså Augustin det. Men at denne samtalen med de fraværende skulle kunne foregå i taushet, med hvilende tunge og stemmebåndene i ro, det syntes Augustin var bemerkelsesverdig: Ambrosius hensunket i stillelesning, uforstyrrelig fortryllet av en konversasjon som foregikk i hans eget utvidede indre, og som de besøkende ikke fikk del i.

Framhaldet av Kari Løvaas sin artikkel er relativt krevjande å lesa. I kontrast til omgrepet oppmerksomhetsøkonomi endar ho opp med å framheva den kontemplative lesinga. Morgenbladet oppsummerer sjølv hennar synspunkt (her):

Kari Løvaas formulerer her et forsvar for den meditative lesningen, og minner om at oppmerksomhet betyr to ting: Dels å dominere scenen; dels den kontemplative hengivelse som boklesningen har gjort til sin særskilte kunst.

Varhaug gamle kyrkjegard

I påsken var eg ein tur i flott vinterver på Varhaug gamle kyrkjegard, heilt ute ved kysten her på Jæren. Kyrkjegarden har vore i bruk sidan mellomalderen. Her låg kyrkja for Varhaug sokn gjennom mange hundre år. Den første kyrkja på staden blei truleg bygd på 1300-talet, seinare blei det bygd nye kyrkjer på 1600-talet og 1800-talet. Den siste blei riven i 1905 då den nye Varhaugkyrkja var bygd på Odland. I dag står det eit lite kapell på staden.

“Det er sjelden vi ser evigheten. På Varhaug gamle kirkegård ser vi den.” Slik skreiv journalist og forfattar Per Thomsen etter ei gravferd på staden i 1968. Eg trur eg skjønner opplevinga hans. Dette er ein fascinerande og veldig spesiell stad!

Eg føyer staden til lista over thin places.

Interesse for den koptiske kyrkja

Studieturen til Egypt opna ei ny verd for meg. Landet har ei spesiell og lang kulturhistorie, og det er utruleg mykje interessant stoff å gripa fatt i. Det har eg sjølvsagt visst lenge, utan å ha særleg kunnskap ut over det eg ein gong lærte på gymnaset. Derfor var det kjekt å få eit fornya og meir direkte forhold til denne kulturhistoria gjennom å sjå og oppleva i alle høve litt av det landet har å by på.

Det som verkeleg var nytt for meg, var livet i den koptiske kyrkja, både i historisk og dagsaktuelt perspektiv. Dermed har eg fått enda ei interesse, enda nokre fleire bøker og enda eit tema som truleg vil få plass på bloggen i tida framover.

Ja, eg hadde sjølvsagt med meg ein del bøker heim. Eg har funne fram to av dei i kveld, begge gjevne ut av Gawdat Gabra, tidlegare
direktør på det koptiske museet i Cairo:

• The Illustrated Guide to the Coptic Museum and Churches of Old Cairo
• Be Thou There. The Holy Family’s Journey in Egypt

Den siste av dei er ei stor praktbok, gjeven ut i samband med år
2000-jubileet. Den handlar om den egyptiske tradisjonen som byggjer på bibelforteljinga om flukta til Egypt då
kong Herodes ville drepa ein eventuell utfordrar til
kongekrona (Matt 2,13-15). Eit fascinerande tema, som eg vil koma tilbake til.

Når eg sit her i kveld og tenkjer desse tankane, er det fordi eg nettopp har lese ein artikkel i Al-Ahram Weekly Online med referat frå ein konferanse om koptisk klosterliv i Øvre Egypt. For eit halvt år sidan hadde eg aldri kome på å lesa noko slikt. Men nå har eg altså lese dette, og faktisk funne ting som eg fann interessant! Gawdat Gabra er elles nemnt i artikkelen, men då fordi han ikkje var til stades (og var savna).

Dønnes kyrkje

Sommarminne frå Nordland III

Eg var innom ein heil del kyrkjer på ferien i Nordland. Den kyrkja som gjorde sterkast inntrykk, var Dønnes kyrkje, ei flott mellomalderkyrkje nord på øya Dønna. Kyrkja blei bygd på 1200-talet på storgarden Dønnes. I tidlegare tider var dette ei privatkyrkje knytt til Dønnesgodset, men nå er det ei vanleg soknekyrkje. Me fann oppslag om at me kunne få omvisning i kyrkja ved å venda oss til folket på garden. Det gjorde me, og då traff me faktisk kjentfolk som var på besøk der, og i tillegg fekk me god omvisning i kyrkja ved kona på garden!

Denne kyrkja har faktisk eige mausoleum for folket på Dønnesgodset! Ein kjem inn i det gjennom ei gamal kopardør i det indre koret. På biletet ser me mausoleet som eit tilbygg som står vinkelrett på sjølve kyrkja. Her inne står det 22 kister med blant anna seks generasjonar av Tønder- og Coldevinslekta som i si tid dreiv garden. Eg syns kistene hadde halde seg forbausande godt. Den eldste kista var amtmann Peder Tønder si kiste frå 1694; den var kledd med geiteskinn. Den yngste kista var frå 1869.

Men sjølv om mausoleet var spesielt, vil eg først og fremst seia at det var sjølve kyrkja som gjorde så sterkt inntrykk. Sjølv om den var påbygd fleire gonger, var det ein fin heilskap over bygget. Og det var tatt vare på relativt mykje gamal kyrkjekunst her, for eksempel ein 1200-tals trefigur av Jomfru Maria med Jesusbarnet og ein figur av St. Laurentius frå 1400-talet.

Turistavisa Opplevelser på Helgelandskysten 2007 fortel meg at Dønnes kyrkje blir kalla den vakraste kyrkja i Nord-Norge. Eg har dessverre ikkje samanlikningsgrunnlag nok til å kunna skriva under på dette, men det var i alle høve ei flott oppleving å besøkja kyrkja.

Etter besøket i kyrkja var me oppe på Dønnesfjellet (127 moh) og hadde fiskesuppe og fantastisk utsikt ut over havet, blant anna med øyane Lovund og Træna i det fjerne.

“Eg skal i Oldkyrkja i kveld”

Denne artikkelen har eg skrive til Luthersk Kirketidende (nr 11, 2007). Avsnittet om Iznik/Nikea byggjer på det eg tidlegare har skrive om byen her på bloggen.

- ”Eg skal i Oldkyrkja i kveld”. Den dagen eg høyrde denne kommentaren frå ei kvinne i kyrkjelyden, forstod eg at studiegruppa vår rett og slett har fått namnet ”Oldkyrkja”. Dette er eit festleg namn, spesielt med tanke på at me i Bryne kyrkjelyd i over 25 år har drive eit ungdomsarbeid som heiter ”Ungkyrkja”!

Det heile begynte på ein kyrkjelydstur til Tyrkia i 2005. Hovuddelen av turen gjekk i apostlane sine fotspor i Efesos-området. Men me hadde også noko kyrkjehistorisk stoff om oldkyrkja og det bysantinske riket på programmet, med besøk i Iznik (Nikea) og Istanbul (Konstantinopel). I ettertid er det først og fremst besøket i det gamle Nikea som har skapt noko nytt i kyrkjelyden vår. Der og då kom ideen: kva om me kunne starta ei studiegruppe når me kjem heim til Bryne? Nokre av turdeltakarane hadde kome på sporet av noko dei ville vita meir om!

Då gruppa frå kyrkjelyden var i Iznik, hadde me samlingar i kyrkja Hagia Sophia og på stranda ved Izniksjøen. Hagia Sophia var samlingsstad for det sjuande og siste økumeniske konsilet i 787. Restane av kyrkja, som i si tid blei gjort om til moske, står nå som ein vakker og stille ruin i ein liten park i sentrum av byen. Og Senatspalasset, som romma det første kyrkjemøtet i 325, ligg i dag under vatn i Izniksjøen. Kultur- og naturforholda har verkeleg endra seg i løpet av ein periode på mest 1700 år, men begge stadane gav oss eit sterkt inntrykk av autentisitet.

Begge stadane las me den nikenske truvedkjenninga, vel vitande om at den ikkje blei ferdigformulert før i Konstantinopel i 381. Men eg var vel ikkje så langt frå sanninga då eg sa at kyrkjemøtet i 325 la mykje av grunnlaget for den flotte vedkjenninga? Og tankane gjekk; på den eine sida opplevde turdeltakarane at dei var i ein utkant i verda. På den andre sida sette dei ord på undringa over at denne byen var viktig nok til å vera vertskap for to av dei sju konsila i oldkyrkja! Her arbeidde høgt skolerte teologar med formuleringar om korleis kyrkja skulle forstå Bibelen, formuleringar som sidan har prega heile den verdsvide kyrkja. Me opplevde sterkt at me i vår tid er avhengige av arbeidet som desse tidlege kyrkjeleiarane gjorde. Deira finslipte formuleringar har sidan alltid vore forståingsnøkkel til inkarnasjonen sitt mysterium.

Ei tid etter turen inviterte nokre av turdeltakarane til den første samlinga i ei studiegruppe som også eg blei med i. Engasjementet deira smitta, og det blei faktisk slik at dei måtte setja grense for kor mange som kunne vera med. Gruppa arbeider med boka 21 kirkefedre av Peter Halldorf. Me har ei samling i månaden, og alle førebur seg med å lesa eit kapittel om ein av kyrkjefedrane. Ofte finn enkelte av deltakarane også fram anna stoff om den aktuelle personen. Så brukar me kvelden til å samtala om det me har lese. Me er opptekne av kyrkjefedrane sine liv og deira tankegang, og me blir også stadig fascinert av korleis Peter Halldorf trekkjer trådane til vår tid og gjer kyrkjefedrane aktuelle for oss. Samtidig er det mykje som undrar oss og som gjer at me får lyst til å finna ut meir.

Gruppa bruker Bøneboka som andaktsbok og me opnar samlingane med å lesa nokre bøner og (sjølvsagt!) den nikenske truvedkjenninga. Kveldane blir også avslutta med bøner frå Bøneboka.

Eg trur kyrkjefedrane og oldkyrkja blir opplevd som eit meir aktuelt tema i dag enn for få år sidan. Mi oppfordring til andre kyrkjelydar og andre prestar er å setja historia vår på dagsorden! Ver gjerne kreative! Det treng ikkje starta med ein kyrkjelydstur til Tyrkia, men for oss var det ein slik tur som sette det heile i gang.

Eg vil også seia noko om min rolle som prest i denne samanhengen. På turen til Tyrkia var eg ein av reiseleiarane, men i gruppa er eg nå ”bare” ein av deltakarane. Gruppa består av tolv personar med svært ulik utdannings- og yrkesbakgrunn, og eldsjelene som blei sette i brann i Nikea, har framleis både det organisatoriske og innhaldsmessige ansvaret. Alle har sitt å bidra med, og sjølvsagt har eg den faglege bakgrunnen med meg inn i fellesskapet.

Det er godt for ein kyrkjelyd å ha medlemer som har interesse for kyrkja sine røter. Og for mitt eige vedkomande vil eg seia det er eit privilegium å vera med i denne studiegruppa. Kveldane ”i Oldkyrkja” er inspirerande. Dei utfordrar meg både som prest og som menneske.

Justin Martyr

Den katolske kyrkja markerer i dag minnedag for Justin Martyr, ein av dei apostoliske fedrane. Justin levde på 100-talet. Han er ein av dei eldste kjente kristne forfattarane etter dei som skreiv Det nye testamentet. Les den katolske kyrkja sin biografi om Justin her.

Sjå òg teksten Jeg gav min tilslutning til de kristnes sanne lære som gjengir tradisjonen om Justins martyrdød ca 165.

Kristent ungdomsarbeid for 80 år sidan

Dette biletet fortel ei historie som eg syns fortener å koma fram. Me ser her “Gabriel Olsens bibelklasse” på Storhaug i Stavanger ca 1927. Gabriel Olsen, som sit midt i biletet på fremste rad, samla denne ungdomsgruppa i heimen sin kvar laurdag kveld!

Faren min, Trygve Berge (1912-2001), gjekk i bibelklassen. Han står lengst til venstre i den midterste rekka. Han fortalde meg fleire gonger om at han hadde gått i bibelklassen då han var ungdom, og han omtalte alltid Gabriel Olsen med stor respekt.

Viss du klikker på biletet, får du sjå det i større format. Biletet har kome fram fordi eg denne våren har vore med og rydda i papir, bilete og mykje anna etter at mor døydde i vinter.

1700 år gamalt kristent symbol?

Kan det tenkjast at kristendomen har vore kjent i Norden på 300-talet? Det høyrest heilt urimeleg ut. Men nå har altså ein dansk arkeolog, Peter Pentz, kasta fram ein slik brannfakkel tidsskriftet Sfinx. Han tolkar eit gamalt og kjent arkeologisk funn på ein ny måte ved å hevda at ein smykkestein som kan daterast til 300-talet, kan vera prega av kristen symbolikk i form av eit anker. Steinen blei funnen på Fyn i 1820.

Eg må seia at eg er skeptisk. Ein teori om eit så tidleg spor av kristen tru i nordisk samanheng oppfattar eg først og fremst som ein kuriositet. Eg lar likevel teorien få koma til orde her gjennom Kristelig Dagblad sin artikkel Er dette et spor af tidlig dansk kristendom?

Kyrkjehistoriske tabellar

På NLA sine kyrkjehistoriske fagsider finst det bl a kyrkjehistoriske tabellar over ulike tidsperiodar og tema, f eks oversikt over oldkyrkja (30-500 e Kr)