Mariakonserten

Eg ser for meg at Maria var ei sterk kvinne og ei god mor. Ho følgde Jesus frå fødsel til død gjennom eit uvanleg og dramatisk liv. Ho var også trufast mot han etter hans død og oppstode, og ho var med i det første kristne fellesskapet i Jerusalem. Maria sitt kall var å vera Jesu mor, – og ho følgde kallet. Gjennom dette er ho eit førebilete for oss.

Verknadshistoria etter Maria er omfattande,  både i kunst- og kulturhistoria. Den apostoliske truvedkjenninga nemner henne med namn, og dermed blir Maria-namnet framleis nemnt i kvar gudsteneste, også i vår norske folkekyrkje. “Eg trur på Jesus Kristus (…) fødd av Maria møy”. Kanskje veks det i dag fram ei forståing som gjer Maria viktigare enn tidlegare, også i vår lutherske samanheng?

(frå innleiinga mi i konsertprogrammet)

Denne helga blei Mariaprogrammet som eg har arbeidd med dette året, framført i konsertar i fire kyrkjer i Stavanger, Sandnes og på Jæren. Sjølv fekk eg med meg to av konsertane. Eg var godt nøgd etter fredagskvelden i St. Petri. Og konserten i Hana søndag kveld var ei enda større oppleving!

Programmet var delt i tre delar:

• Marias liv fram til Jesu fødsel
• Marias liv saman med Jesus
• Marias liv etter Jesu død og oppstode

Dette var sett saman av lystenning, song, musikk, bibellesing og forteljing. Eg hadde valt ut bibeltekstane, bearbeidd enkelte av dei for å setja dei inn i ein samanheng, og skrive fem pilegrimsforteljingar som handla om å reisa i Marias fotspor i vår tid. Dessutan var eg med i regi og scenografi saman med Elisabeth Barstad, som stod bak konserten. Dette siste skal eg på ingen måte ta hovudæra for; eg opplever at Elisabeth og hennar medarbeidarar gjorde det meste av arbeidet med dette.

Pilegrimstekstane var skrivne på bakgrunn av reiser i bibelske landskap i Nasaret, Betlehem, Kairo, Kana og Jerusalem.

Det var musikk av Almquist, Bach/Gounod, Max Reger, Hildegard von Bingen, Steinar Eielsen, Per Sigmund Rettedal med fleire, i tillegg til eigne komposisjonar av Elisabeth Barstad og Eddie Andresen.

Bibeltekstane var utdrag og bearbeidingar frå Matt 1 og 2, Luk 1 og 2, Joh 2 og 19, Apg 1 og 11. I tillegg til bibeltekstane hadde me med eit utdrag av forteljinga om Marias barndom frå Jakobs Protevangelium.

Kunstnarane som framførte konserten var:

• Elisabeth Barstad, tekstformidling og fløyte
• Ingeborg Barstad, sopran
• Eddie Andresen, slagverkinstrument
• Kristin Sembsmoen (sopran), Merethe Rage Aasvold (sopran), Øygynn Ebenhard (alt) og Kirsten Bakke (alt), – vokalgruppe frå Concentus

Dessutan deltok Ingvild Berger med lystenning og små samanbindande kommentarar. Prosjektansvarleg var Randi Garathun-Hansen.

For meg har dette vore eit spennande prosjekt å få vera med på. Takk til alle dei medverkande! Ein spesielt stor takk til Elisabeth og Randi!

Maria i ord, toner og lys

Maria, plakat

Kven var eigentleg Maria, Jesu mor? Eg har dette året vore med og førebudd eit konsertprogram om henne. Dette blir nå presentert slik:

I en ny, vakker og stemningsfull forestilling, gjennom ord, toner og lys, ønsker vi å skape et bilde av Maria. Vi håper du får en opplevelse du kan gjemme i hjertet ditt.

Mitt bidrag har blant anna vore å velja ut tekstar frå Bibelen og tradisjonen. I tillegg har eg sjølv skrive ein del tekstar til programmet, formulert som små pilegrimsforteljingar frå nokre av dei stadane som blir knytt til Maria: Nasaret, Betlehem, Kairo, Kana og Jerusalem.

Tekstane vil bli framført på ein konsert med flott song og musikk. Elisabeth Barstad er svært sentral i prosjektet. Ho vil stå for tekstformidling og spela fløyte. Elles er desse kunstnarisk medverkande:

• Ingeborg Barstad, sopran
• Eddie Andresen, slagverkinstrument
• Vokalgruppe frå Concentus: Kristin Sembsmoen, Merethe Rage Aasvold, Øygunn Ebenhard og Kirsten Bakke. Det er spesielt kjekt å gjera dette saman med Kirsten, som er svigerinna mi.

Nå kan me snart invitera til konserten, som vil bli halden i kyrkjer i Stavanger, Sandnes og på Jæren:

• Fredag 16. nov kl 20 i St. Petri kirke
• Laurdag 17. nov kl 18 i Nærbø kyrkje
• Søndag 18. nov kl 13 i Sola ruinkirke
• Søndag 18. nov kl 20 i Hana kirke

(Oppdatering 11. november: tidspunktet for konserten laurdag kveld er nå korrekt!)

Billettar kan kjøpast på www.billettservice.no eller i kyrkja før konsertstart.

Helsing frå biskop Thomas

Å forene tilgivelse og rettferdighet er en stor og vanskelig oppgave, men vi er forpliktet på den kjærligheten som aldri svikter.

Det gjer inntrykk når desse orda kjem i ei helsing frå kyrkja i Egypt. Denne søndagen er ein internasjonal solidaritetsdag for kristne som blir forfølgde for trua si. Eg tar med heile helsinga frå biskop Thomas. Han er ein uredd talsmann for forfølgde kristne i den koptiske kyrkja.

Kjære venner

Takk for at dere er med oss i vår vanskelige tid. Vi vandrer gjennom en mørk tunnel av vold. Vi fortviler over død og urettferdighet. Tilgivelsens lys skinner med en smertefull kjærlighet. Å forene tilgivelse og rettferdighet er en stor og vanskelig oppgave, men vi er forpliktet på den kjærligheten som aldri svikter.

Vi er hardt presset fra alle kanter. Vi er presset, men ikke knekket, rådville, men ikke rådløse, forfulgt, men ikke forlatt, slått ned, men ikke slått ut. Vi mister ikke motet og fortsetter å arbeide for rettferdighet. Vi fortsetter å elske og å tilgi, slik at Guds fred kan omslutte alle hjerter.

Vi fortsetter å gi helbredelse og hjelp til de uskyldige ofrene. Og vi fortsetter å be for ofrene, for overgriperne og for en bedre fremtid.

Takk til dere alle for deres kjærlighet, omsorg, ord og handlinger for å forene rettferdighet og tilgivelse.

Biskop Thomas, oktober 2011.  Les meir

Sjå også nettsida International Day of Prayer for the persecuted church.

I Norge er det to organisasjonar som arbeider spesielt med dette:

• Norsk misjon i øst
• Åpne dører

Den eldste europeiske boka

St. Cuthberts evangeliebok – frå slutten av 600-talet

The Economist har historia om (og eit fint bilete av) det som skal vera den eldste kjente europeiske boka, ei evangeliebok som nå er kjøpt heim til dei britiske øyane og som “halve tida” vil bli stilt ut i British Library. Historia har trådar både til norsk vikinghistorie og til den koptiske kyrkja:

THE book fits into the palm of your hand. Barely three inches across, it weighs no more than a few ounces and opens with words familiar through the ages: In principio erat verbum (“In the beginning was the word”). It was written more than 1,300 years ago in a neat hand using ink made of oak-gall nuts mixed with carbon. On July 14th news came that St Cuthbert’s Gospel, the earliest intact European book—looking exactly as it did when it was made at the end of the seventh century—will be bought for Britain for £9m ($14.3m) from the Jesuit order. It will be on display half the time at the British Library in London, and half the time in the north-east of England.

What is remarkable is not the price; though a record for a religious book, it is still considered a bargain (the Rothschild “Book of Hours”, an illuminated work dating from 1505, fetched £8.6m at auction in 1999). Nor is it a shock that the funds have all come from philanthropic sources, given Britain’s newly whetted appetite for private giving (see chart below). The real story is the object itself. The gospel was commissioned to honour St Cuthbert, a monk, hermit and then reluctant bishop of the Northumbrian island of Lindisfarne, whose life and miracles were set down by the Venerable Bede, an early medieval chronicler. Bede lived and worked on the mainland at Wearmouth-Jarrow, the monastery where the book is believed to have been made by a man trained in the tradition of Egyptian Coptic bookbinding and decoration. Shortly after Bede’s hero, Cuthbert, died in 687, the book was placed in his coffin.

When the Vikings began raiding the north-east of England, the monks of Lindisfarne fled their island home with Cuthbert’s bones and wandered, like the Israelites in the desert, until they found sanctuary in Durham. In 1104 another chronicler, Simeon of Durham, records how Cuthbert’s coffin was opened in preparation for formal reinterment in a new church, the precursor of Durham cathedral. Cuthbert seemed not so much dead as sleeping, wrote Simeon. His limbs were flexible and his body “gave off a very pleasant odour”. By his head lay the book. Durham became a place of pilgrimage, and Cuthbert’s relics competed with those of the later Thomas à Becket in Canterbury.

Encased in its leather wrappings, Cuthbert’s gospel was protected from misadventure. Following the dissolution of the monasteries in the 16th century it passed into the hands of collectors. In 1769 it was given to the Jesuits, who packed the book in a small oak box and placed it in the library of their boys’ school, Stonyhurst College.

Since the 1970s the gospel has been on long-term loan to the British Library. The Jesuits have received a number of private offers for it, and fears had been growing that it might be sold abroad. Says Scot McKendrick, head of history and classical studies at the British Library, who has led the negotiations to buy Cuthbert’s gospel, “We have no other book that has such a strong, unassailable, unimpeachable association with a major saint. This book is not just rare; it’s unique.”

(via PaleoJudaica)

Og her er British Library si nyheit om saka: The St Cuthbert Gospel

Ei koptisk forteljing

Dei kristne i Egypt lever i ein vanskeleg situasjon, som resten av folket dei tilhøyrer. Den kristne trua er likevel med og gir dei håp.

Gamle underforteljingar spelar ei viktig rolle i koptisk spiritualitet. Sjå bloggen til Eyvind Skeie, der han i notatet Fjellet som løftet seg gir eit eksempel på ei slik forteljing som kan vera med og gje håp i Egypt, også i vår tid.

Rubljov: Treeininga

Ikonet Den heilage treeininga frå ca 1410 fascinerer også i vår tid. Det er 650 år sidan kunstnaren Andrej Rubljov blei født. Jubileet har ført til fornya fokus på kunsten hans. Eg les for tida ei ny, norsk bok om dette ikonet.

Morgenbladet skriv denne veka (papirutgåva 7.-13. januar 2011) om Rubljov: Ikonmaleren som samlet Russland. Eit lite utdrag er tilgjengeleg på nettet (her).

Stipendiat Caroline Serck-Hanssen (kunsthistorie, UiB) fortel til avisa om korleis ho opplevde å sjå originalen på Tretjakovgalleriet i Moskva:

Den største opplevelsen var at – wow – det er så stort! Mye større enn jeg hadde forestilt meg etter å ha sett avbildninger og kopier. Det andre er at det nærmest lyser av seg selv. Det har en lysintensitet som ingen reproduksjon kan få frem, og virker helt overnaturlig, som om det kommer lys innenfra og ut, sier hun.

Boka eg les er Kjærlighetens hus av biskop Halvor Nordhaug (Verbum 2010). Boka handlar om Rubljov sitt ikon. Nordhaug blir også intervjua av Morgenbladet. På spørsmål om korfor han har skrive bok om biletet, svarar han:

Fordi treenigheten er det sentrale i den kristne tro. Og fordi ikonet til Rubljov gir en vakker, emosjonelt bevegende og intellektuelt innholdsmettet fremstilling av hva det vi [sic!] si å tro på en Gud i tre personer, sier Nordhaug.

Den bibelske bakgrunnen for biletet er forteljinga i 1. Mosebok 18 om då Abraham og Sara fekk besøk av Herren, på ein merkeleg måte omtalt som tre menn (eller englar?):

Sidan synte Herren seg for Abraham i eikelunden i Mamre, ein gong han sat i teltdøra midt på heitaste dagen.  Då han såg opp, fekk han auga på tre menn som stod framfor han. Med det same han vart var dei, sprang han imot dei frå teltdøra, bøygde seg til jorda og sa: «Herre, dersom du har god vilje for meg, så gjer vel og sjå innom til tenaren din! Lat oss få henta litt vatn, så de kan vaska føtene og kvila dykk her under treet! Så skal eg finna ein bete mat, som de kan styrkja dykk med før de fer lenger – sidan de no har lagt vegen om tenaren dykkar.» Dei svara: «Ja, gjer som du seier!» (1. Mos 18,1-5).

Nordhaug skriv litt om denne forteljinga før han går inn i ulike detaljar i ikonet:

Her er det påfallende at Abraham tiltaler de tre mennene som “Herre”. En av dem er altså “Herren”. Eller er “Herren” alle tre, siden de nærmest svarer Abraham i kor? Senere i fortellingen leser vi at en av dem fører ordet, og at denne mannen kalles “Herren”, mens de to andre beskrives som engler. Her synes det å være noe som ikke helt går opp. (Nordhaug: Kjærlighetens hus, s. 6f).

Eg anbefaler med dette både Nordhaug si bok, Morgenbladet sin artikkel og ikkje minst forteljinga i 1. Mosebok.

Pilegrim i Jorsalaborg II

Kva tankar hadde ein norrøn pilegrim som var på veg mot Jerusalem? Eg skriv nå vidare på serien (sjå del I) om abbed Nikolas Bergssons reise til “Jorsalaborg” på 1150-talet og går inn i abbedens tekst i det han nærmar seg Jerusalem:

Så går det oppover til Jorsalaborg, som er den gildaste av alle byar i heile verda. Om den vert det sunge overalt i heile den kristne verda, for der kan ein enno sjå stormerkelege ting etter Kristi pinsle.

Det er kjent for alle som har vore i området, at Jerusalem ligg oppe i fjella, ca 800 m.o.h. Det er derfor heilt korrekt når Nikolas skriv at det går oppover når han nærmar seg byen.

Eg merkar meg at motivasjonen hans ligg i at han skal få sjå ting knytt til Jesu lidingshistorie. Hovudmålet var nok den nyrestaurerte Gravkyrkja (gjenvigsla i 1149 etter korsfararane si ombygging og utviding). Denne kyrkja kjem eg tilbake til i neste del av serien.

Det mest interessante i dette avsnittet, er likevel det abbeden skriv om koss han ser på Jerusalem.  Byen er “den gildaste av alle byar i heile verda”. Dette er eit godt uttrykk for den posisjonen byen hadde fått i høgmellomalderen i Europa, i alle høve i kyrkjeleg samanheng. Han skriv at det blir sunge om byen “overalt i heile den kristne verda”.

Det stemmer at byen Jerusalem har ein spesiell plass i den kristne salmetradisjonen, både i bokstavleg og ikkje minst i overført tyding. Slik er det også i vår tid. Og dette gjeld ulike kristne tradisjonar i ulike delar av verda. Bakgrunnen er den posisjonen byen har i Bibelen.

Salmen Se, vi går opp til Jerusalem er eit kjent eksempel frå Den norske kyrkja i dag. Salmediktaren Eyvind Skeie omsette den frå svensk i 1980. Salmen blir særleg brukt i fastetida, dei siste vekene før påske. Det siste verset er slik:

Se, vi går opp til Jerusalem,
til byen med glans og ære,
for Frelseren sa oss at der han er,
skal vi ved hans nåde få være.

(Norsk Salmebok nr 128, vers 4)

Salmen gir meining å synga, sjølv om ein ikkje fysisk er på veg til Jerusalem. Den handlar om å nærma seg “Frelserens kors og pine” (vers 3) som tema for fastetid og påskefeiring, meir enn å nærma seg byen i geografisk forstand. Likevel har eg fleire gonger opplevd det meiningsfullt å synga salmen når eg er på stadane “der det skjedde”.

Hadde salmen vore skriven på 1100-talet, hadde kanskje abbed Nikolas nynna på den mens han sleit seg opp bakkane mot Jerusalem?

Sjå del 3.

Norsk interesse for relikviar

I kveld (10.08.2010) hadde NRK Dagsrevyen 21 eit innslag om funnet av det som skal vera leivningar etter Døyparen Johannes. Funnet, som er gjort i eit kloster ved den bulgarske byen Sozopol, har fått mykje omtale den siste veka. Likevel: sjølv med mi spesialinteresse for all arkeologi som kan knytast til Bibelen, syns eg det var overraskande at NRK prioriterte ei slik nyheit.

Eg skreiv om funnet, og då med ei viss undring, allereie i forrige veke (etter eit oppslag i Vårt Land). Etter dette har eg halde fram med å undra meg, men då først og fremst over at relativt mange lesarar har vore innom akkurat dette bloggnotatet.

Eg har, som eg har skrive tidlegare, ikkje noko nært forhold til relikviar. Dette er noko som mine ortodokse og katolske kristne søsken har mykje meir greie på. Men eg syns det er interessant å sjå på verknadshistoria til eit slikt fenomen som er så viktig for mange andre kristne. Denne verknadshistoria inneheld blant anna valfart og pilegrimsreiser, kyrkje- og klosterbygg og ein spesiell, og for meg framandarta, spiritualitet. Derfor har eg med interesse sjølv oppsøkt og sett på relikviar når eg har vore gjest i ortodokse og katolske samanhengar.

I tillegg til reportasjen frå Bulgaria, kunne faktisk NRK fortelja at det arkeologiske funnet var gjort med norske EØS-pengar. Dermed hadde dei også fått det norske utanriksdepartementet til å stilla opp og uttrykkja glede over funnet. Og når først dette med glede er nemnt; NRK unnlét ikkje å peika på at både børs og katedral i Bulgaria jubla over funnet av dei gamle leivningane.

Korttidspilegrim

I går var eg korttidspilegrim. Eg var innom Nidaros Pilegrimsgård. Der møtte eg den danske pilegrimspresten Elisabeth Lidell som nå er sommarpilegrimsprest i Trondheim. Ho inviterte meg med i ei gruppe som skulle gå ei lita vandring i området rundt og i Nidarosdomen. Me var innom Olavskjelda og bønekorset, me gjekk rundt katedralen og me gjekk inn og opp i Mariakapellet for ein pilegrimsandakt. Det var eit enkelt opplegg og samtidig ei flott oppleving.

Det heile begynte med at eg nå på ferien hadde ein dag for meg sjølv i Trondheim. Eg ville gjerne sjå pilegrimsgarden som blei opna i fjor. Der var eg bare så vidt komen innanfor døra før eg blei ønskt velkomen av pilegrimspresten. Eg var heldig med tidspunktet – eg kom akkurat til middagsbøna i det stille rommet og deretter sesongopning av pilegrimskafeen. Det viste seg også at denne sesongopninga var ei samling for frivillige medarbeidarar ved pilegrimsgarden. Eg blei invitert med, og fekk dermed eit inntrykk av korleis dei tenkjer og arbeider. Den lille vandringa var også eit eksempel på korleis dei tar imot pilegrimar som kjem til katedralen.

Her møtte eg også to rumenske teologiske studentar som var i praksis på pilegrimsgarden. Dei var med på opninga av kafeen og fortalde om bakgrunnen sin og om korfor dei var i Trondheim. Dessutan song dei rumensk-ortodoks liturgisk song for oss. Vakkert! Dei la vekt på at ortodoks pilegrimstradisjon er mest opptatt av bøna framme ved målet, mens dei opplevde at me i vår tradisjon snakkar meir om vegen og det å vera undervegs. Dei har truleg rett i at det er ein forskjell her.

Etter programmet på pilegrimsgarden og vandringa med pilegrimspresten sette eg meg på Café To Tårn utanfor Nidarosdomen. Her blei eg sitjande lenge med tankane mine og kaffien min.

Augustin om intentio

Eg skal snart på ferie til Trøndelag og Nordland, og skal i tida omkring olsok innom Olavsfestdagane og Stiklestad. Meir om dette seinare. Som ein del av førebuinga har eg sett på litt pilegrimslitteratur. Eg fann blant anna desse tankane, formulert av Trond Berg Eriksen:

Kirkefaderen Augustin har et interessant skille mellom det han kaller distentio og intentio. Det første står for adspredelse, forvirring, glupskhet og grenseløshet – at man fortaper seg i den ytre verden. Det andre står for konsentrasjon og fordypelse – at man gjenfinner seg selv i den indre verden. Augustin reklamerer imidlertid ikke for selvopptatthet. Han tror at det indre liv kan samles om ett punkt, i samme grad som vi samler våre ytre handlinger om ett punkt. Alternativet til adspredelsenes forvirring er å feste blikket på et mål, innse at livets gyldige bestemmelsessted allerede er satt av Gud. Han pustet sin ånde inn i mennesket ved livets første begynnelse, og siktet det inn i den retning det skulle følge.

(…)

Pilegrimsferder kan selvsagt planlegges og gjennomføres systematisk som andre reiseforetak. Men det finnes også forskjeller. Når man drar til Paris, får man garantert se Eiffeltårnet. Om man drar til Jerusalem, er man ikke garantert å møte Vår Herre. I kristen forståelse er det avgjørende møte ikke bundet opp til bestemte flekker i tiden eller rommet. Relikvier, helgenfester og hellige steder kan ikke binde Guds evne til å gripe inn. Men de kan tjene som metaforer og støttepunkter for det Augustin kalte intentio, dvs den fokusering på et ytre mål som kan skape samling, konsentrasjon og fordypelse i menneskesinnet.

(Trond Berg Eriksen i artikkelen Mennesket som vandrer i Pilegrimshåndboka, Verbum 1997)

UKM om misjon

Sist veke var Ungdommens kirkemøte (UKM) samla på Toneheim ved Hamar. Dette året stod misjon på sakskartet, i tillegg til nokre andre saker.

- Misjon er noe vi har omfavnet på UKM, noe vi virkelig har tatt til oss, sier Kristin Mørreaunet. Hun har vært komitéleder for saken “Kom – og gå!” Kristin kommer fra Melhus i Sør-Trøndelag og sitter i Den norske kirkes Utvalg for ungdomsspørsmål (Ufung).

- For meg handler misjon mye om dynamikken mellom det å komme og gå. Vi kan aldri skille de to tingene, men må gjøre begge deler. Vi kommer til kirken, til fellesskapet, til Jesus og sendes ut sammen med Jesus til våre medmennesker. Jeg synes det er fint at vi har sagt noe om at vi som kirke ikke kan velge bort misjon, sier Mørreaunet.

(les meir)

Eg syns det er flott å lesa at UKM uttaler seg slik dei gjer i denne saka. Det kjem tydeleg fram at misjon ikkje er ein aktivitet me som kyrkje driv, men ein sentral dimensjon ved det å vera kyrkje.

Påskemåltid med djupe røter

I kveld skal eg vera med og feira eit kristent påskemåltid i bibelsk-jødisk tradisjon. Måltidet inneheld mange symbolske rettar i tillegg til eit godt og sosialt middagsmåltid. Me les tekstar, høyrer historier, syng salmar og feirar nattverd saman.

Eg har vore med og feira dette måltidet tidlegare og ser fram til kvelden som ein viktig del av påskeførebuinga mi. Påskemåltidet er også viktig for meg fordi det formidlar bibelske samanhengar som ikkje er så godt kjent, heller ikkje blant aktive bibellesarar.

Jesus og disiplane var samla til påskemåltid i Jerusalem. Dei feira måltidet etter den orden som det jødiske folket gjennom generasjonar før dei hadde følgt. I dette måltidet var det Jesus tok brødet og vinen og innstifta nattverden. Når me kristne feirar påskemåltid med utgangspunkt i dette bibelsk-jødiske måltidet, er det to store forteljingar som pregar innhaldet i kvelden; både den grunnleggjande påskeforteljinga om då Moses leia israelsfolket ut av Egypt og den grunnleggjande kristne forteljinga om då Jesus sona synda i verda gjennom sin død og si oppstode i påsken.

Måltidet blir også kalla sedermåltidet (hebraisk: seder = orden). Sentralt i måltidet er sju symbolske rettar. Programmet for måltidet følgjer hagaddah (hebraisk: hagaddah = forteljinga, dvs påskeforteljinga) og er bygd opp omkring fire beger vin knytt til livet, frelsa, velsigninga og håpet. Hovudmåltidet kjem mellom andre og tredje beger. Det var det tredje begeret, velsigningsbegeret, Jesus nytta då han innstifta nattverden: Like eins tok han begeret etter måltidet og sa: Dette begeret er den nye pakta i mitt blod (1. kor 10,25).

Påskemåltidet i kveld skal vera i kyrkja vår her på Bryne. Det er ca 45 påmeldte til kvelden. Eg skal leia måltidet, som blir arrangert av misjonsutvalet i kyrkjelyden. Bryne kyrkjelyd har eit misjonsprosjekt knytt til Den Norske Israelsmisjon og overskotet etter kvelden går sjølvsagt til dette prosjektet. Eit påskemåltid kan feirast i kyrkjelyden eller i heimen, med eller utan nattverd og med få eller mange deltakarar.

Den som vil setja seg inn i feiringa av påskemåltidet, kan finna konkret hjelp her. Du kan gå enda grundigare inn i saka ved å gå til biblioteket og låna boka Åtte dager i Jerusalem av Ole Christian Kvarme.

Relatert stoff her på bloggen: Jødisk og kristen påske.

Heilage tre kongars dag

Det er Heilage tre kongars dag i dag. I store delar av den ortodokse verda, blant anna i Egypt, blir det feira jul nå i dag (6.-7. januar).

Vårt Land har i år skrive om musikk knytt til Heilage tre kongars dag:

• Nesten ikke myrramusikk
• Mer myrramusikk

Den mest kjente salmen som er skriven til temaet, er Grundvigs Deilig er den himmel blå frå 1810:

Dejlig er den himmel blå,
lyst det er at se derpå,
hvor de gyldne stjerner blinke,
hvor de smile, hvor de vinke
os fra jorden op til sig,
os fra jorden op til sig.

Det var midt i julenat,
hver en stjerne glimted mat,
men med et der blev at skue
en så klar på himlens bue
som en lille stjernesol,
som en lille stjernesol.

Når den stjerne lys og blid
sig lod se ved midnatstid,
var det sagn fra gamle dage,
at en konge uden mage
skulle fødes på vor jord,
skulle fødes på vor jord.

Vise mænd fra Østerland
drog i verden ud på stand
for den konge at oplede,
for den konge at tilbede,
som var født i samme stund,
som var født i samme stund.

De ham fandt i Davids hjem,
de ham fandt i Betlehem,
uden spir og kongetrone,
der kun sad en fattig kone,
vugged barnet i sit skød,
vugged barnet i sit skød.

Stjernen ledte vise mænd
til vor Herre Kristus hen;
vi har og en ledestjerne,
og når vi den følger gerne,
kommer vi til Jesus Krist,
kommer vi til Jesus Krist.

Denne stjerne lys og mild,
som kan aldrig lede vild,
er hans guddoms-ord det klare,
som han os lod åbenbare
til at lyse for vor fod,
til at lyse for vor fod.

Den norske utgåva finn du i Norsk Salmebok på nr 93. Er det nokon som har lenke til originalteksten på 19 vers?

Oppdatering: Harald Sætre svara på utfordringa og gav meg lenke til den fullstendige teksten med 19 dejlige danske vers; les salmen her. På denne nettsida får me også vita at det var Grundvig som i 1853, altså 43 år etter at han skreiv salmen, sjølv forkorta teksten til sju vers.

Brev frå Taizé 2010

Les den norske utgåva av Brev frå Taizé 2010. Taizé-fellesskapet gir ut eit årleg brev til nyttårskonferansen, og dette brevet blir brukt i ulike samlingar gjennom det neste året. Brevet har i år tittelen Brev frå Kina.

Taizé-fellesskapet har nyleg avslutta nyttårskonferansen i Poznan. Vårt Land melder om 30.000 deltakarar i denne økumeniske storsamlinga, derav 15 (?) frå Norge.  Sjå også Taizé si heimeside.

Oppdatering: Det blir Taizé-samling i Norge i september (les meir).

Tidlegare bloggnotat: Taizé og Broder Roger drept.

Respekt for heilage stadar

Heilage stadar har krav på respekt. Dette er, etter mitt skjøn, heilt grunnleggjande, og faktisk også heilt opplagt. Eg ønskjer at slike stadar skal bli respekterte av alle menneske, uavhengig av religion. Derfor er det også naturleg for meg å respektera andre religionar sine heilage stadar.

For meg som er kristen, dreier dette seg først og fremst om vigsla kyrkjebygg og kyrkjegardar og om geografiske stadar som er knytt til Jesu liv og andre viktige bibelforteljingar. Dessutan kan og bør sikkert ein del stadar av kyrkjehistorisk interesse, også reknast som heilage. Det har ikkje minst fornyinga av pilegrimstradisjonen vist oss.

På denne bakgrunn er eg glad for det arbeidet som nå pågår for å få formulert A code on holy sites. Denne veka har konferansen Hellige steder – plasser for konflikt og dialog blitt halden i Trondheim. I dag har deltakarane, i følgje NTB, lagt fram eit sluttdokument som dei håper kan bli utgangspunkt for ein framtidig FN-konvensjon. Dessverre er ikkje teksten i dokumentet gjengjeven i Vårt Land sin omtale av saka.

Det var En verden i dialog (ENVID) og Oslosenteret for fred og menneskerettigheter som stod bak konferansen. Her er eit utdrag frå omtalen på Oslosenteret si heimeside:

Historien er full av eksempler på at kirker, moskeer og synagoger blir misbrukt av politiske ledere for å spre hat i krig og konflikt. Mandag 27. juli samles politiske og religiøse ledere i Trondheim for å lage felles retningslinjer som skal beskytte hellige steder og gjøre dem til verktøy for fred. – Konflikter rundt hellige steder må inkluderes i fredsdialoger, sier lederen for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, Kjell Magne Bondevik.

Religiøse ledere, akademikere, internasjonale organisasjoner og politikere fra Midtøsten, Balkan og Tyrkia møtes i Trondheim 27. og 28. juli for å diskutere hellige steders rolle i konflikt.

(…)

– Midtøsten-konflikten viser viktigheten av hellige steder. Det er åpenbart at en løsning på Israel-Palestina-konflikten må inkludere spørsmål om eierskap og bruk av de hellige stedene i Jerusalem. Denne dimensjonen har ikke blitt ivaretatt på en god nok måte i tidligere forhandlinger. Konflikten om Jerusalem viser at politiske prosesser i mange tilfeller ikke kan løsrives fra religion, selv om det ikke dreier seg om en religionskonflikt, sier Oslosenterets leder Kjell Magne Bondevik.

(Les meir)

(Notatet er oppdatert 31.07.2009)

Om tidebøn

Efrem forlag sin omtale av ei bok med tidebøner:

Tidebønn har sin opprinnelse i den jødiske tradisjons bønnetider og ble videreført av den tidlige kirke. Både Jesus og disiplene ba de gammeltestamentlige bønnene fra Salmenes bok. Apostlenes gjerninger, skriftet i Det nye testamentet som omhandler den første menighet, vitner om hvordan de første kristne, i fellesskap eller hver for seg, ba ved bestemte tider.

Bønnene er hentet fra Bibelen. Å be Guds ord er tidløst og slitesterkt. Hele spekteret av menneskelige føleleser og erfaringer får rom. Dybdene i Gud – og i oss selv – blir utforsket. Bønnen for verden blir utvidet. Vår kristne enhet fordypes.

Når vi ber tidebønn kommer vi ikke bare i forbindelse med den levende Gud, men også med alt Guds folk som over hele jorden ber de samme bønnene. (Les meir)

Boka kom i fjor haust. Nå kjem snart nynorsk-utgåva, melder forlaget.

Bøn om fred

I samband med aktuelle situasjonen på Gazastripa denne helga, har Norges Kristne Råd sendt ut følgjande oppfordring til bøn om fred. Eg sender den gjerne vidare til lesarane av bloggen.

Israel og Palestina – bønn om fred

Brutale krigshandlinger rammer igjen sivile på Gazastripen. Som kristne i Norge og som fellesskap av kirker vil Norges Kristne Råd oppfordre til bønn for alle de som er rammet av de senere dagers krigshandlinger. La oss be om slutt på krigen når vi samles til gudstjenester i nyttårshelgen. La oss be for alle de som rammes og lider, både barn og voksne. Uansett oppfatning av forholdet mellom Israel og Palestina ber vi om at spiralen av hat og gjengjeldelse må vike plass for fred med rettferdighet. I denne vanskelige tiden ber vi også for kirkene og deres ledere, om at de kan være brobyggere og troverdige vitner om fred.

Svein Jacobsen Veland
Styreleder i Norges Kristne Råd

Ørnulf Steen
Generalsekretær i Norges Kristne Råd

Den treeine Gud

Det er Treeiningssøndag (bokmål: treenighetssøndag) i dag. Eg markerer dette, også dette året, med å gjengje den nikenske truvedkjenninga, ein svært viktig tekst med tanke på den felles kristne trua på den treeine Gud: Far, Son og Heilagande.

Vi trur på éin Gud, den allmektige Far, som har skapt himmel og jord, alt synleg og usynleg.

Vi trur på éin Herre, Jesus Kristus, Guds einborne Son, fødd av Faderen før alle tider, Gud av Gud, ljos av ljos, sann Gud av sann Gud, fødd, ikkje skapt, av same vesen som Faderen. Ved han er alt skapt. For oss menneske og til vår frelse steig han ned frå himmelen, og ved Den Heilage Ande og av Maria møy vart han menneske av kjøt og blod. Han vart krossfest for oss under Pontius Pilatus, Leid og vart gravlagd, stod opp tredje dagen etter Skriftene og fór opp til himmelen, sit ved høgre handa åt Faderen, skal koma att i herlegdom og døma levande og døde, og hans rike skal vera utan ende.

Vi trur på Den Heilage Ande, som er Herre og gjer levande, som går ut frå Faderen og Sonen, som vert tilbeden og æra saman med Faderen og Sonen, og som har tala gjennomprofetane. Vi trur på éi heilag, allmenn og apostolisk kyrkje. Vi vedkjennest éin dåp til forlating for syndene og ser fram til oppstoda av dei døde og eit liv i den komande verda.

Det er mange tekstar frå Bibelen som har det trinitariske perspektivet med. Eg syns den paulinske velsigninga er flott:

Herren Jesu Kristi nåde, Guds kjærleik og Den heilage andens samfunn vere med dykk alle! (2. Kor 13,13)

Gjev fred på jorda

Fredsbøna til kyrkja

Allmektige, evige Gud, du som kan leia og bøya menneskehjarte, vi bed deg: Hjelp og styrk alle dei som i dag har det store ansvaret for fredssaka i verda. Ta i di mektige hand leiarane i nasjonane, vend hjarta deira til deg og gjev dei kraft i striden mot alt det som vil forføra oss til det som vondt er.

Gjev fred på jorda, og hjelp di kyrkje til å fremja freden mellom folka. Vern vårt folk og våre heimar mot krig og splid, og lat oss byggja og bu i fridom og fred i dette kjære fedrelandet vårt som du har gjeve oss. Hjelp oss å tena deg med truskap og saman med alle folk på jorda å stå faste i striden mot det vonde, ved Son din, Jesus Kristus, vår Herre, som med deg og Den Heilage Ande lever og råder, éin sann Gud frå æve til æve. Amen.

Det felleskristne

Fr Arnfinn Haram har lagt ut eit interessant manus på bloggen sin. Tittelen er Kva er det felleskristne? Dette er manus frå eit foredrag han nyleg har halde på Blå Kors sin årskonferanse. Den katolske bror Arnfinn skriv som vanleg godt. Her er eit lite utdrag:

I eit protestantisk dominert miljø som det norske, har ’det felleskristne’ lett blir konsentrert –eller redusert – til nokre enkle parolar: -Bibelen! Jesus! Nåden!

JA til alt dette – men vi lever i ei tid der fornkla slagord/honnørord ikkje er nok. Dei kunne fungere så lenge den den overleverte, vanlege kristendomen og kristendomskunnskapen låg som eit grunn-nivå i landet/kulturen, innmura i sjølve det norske byggverket – av den historiske kyrkja både før og etter Reformasjonen.

Den tida er no forbi – både i samfunnet og i kyrkjelivet.
Vi treng tjukkare og djupare/lengre røter!

Når han skriv om tjukkare røter, skriv han om treeiningslæra og kristologien. Når han skriv om lengre røter, skriv han om tradisjonen positivt forstått som overlevering frå NT og oldkyrkja. Sjølv om noko av det han skriv her først og fremst vil bli applaudert av katolikkar, er det meste nettopp felleskristent!

Les heile foredraget her.

Leve langsomheten

Denne veka har eg funne fram boka Leve langsomheten av Owe Wikström frå bokhylla mi. Eg har bladd i den og lese litt her og der. Eg huskar at eg likte boka godt, då eg las den for fem år sidan, samtidig som eg innser at eg framleis har mykje å læra på dette området. Grunnen til at eg har tatt boka fram akkurat nå, er at eg om eit par dagar har ansvar for eit arrangement der forfattaren skal ha foredrag over dette temaet.

Owe Wikström er svensk forfattar og religionspsykolog. Han har skrive mange bøker, og fleire av dei er omsette til norsk. Her er forlaget sin omtale av Leve langsomheten:

Hvem rekker å nyte livet? Hva skjer med den som tvinges til å være effektiv hele tiden? Hvorfor er det så mange som snakker om lengselen etter langsomhet – for så å jage videre i neste sekund? Kanskje fordi selve nedbremsingen er problematisk. Svarte tanker stiger mot overflaten. Den etterlengtede stillheten har mange lag.

Owe Wikström maner til motstand mot samtidens jag. Følg ikke alltid med i tiden! Finn tilbake til den gode ensomheten! Han resonnerer omkring de store mangelvarene i vår tid: den gode stillheten og det dype alvoret. Han reflekterer over behovet for å være lat og å føre lange samtaler, mystikkens tiltrekning og menneskets redsel for å begynne på reisen til sitt indre. Noen ganger er den indre og den ytre reisen sammenfallende. Forfatteren skriver om reiser til Budapest, Sankt Petersburg og Assisi, pilegrimsreiser for eksistensiell ettertanke.

Leve langsomheten er lettlest og lærd, alvorlig og drastisk. Den kan med fordel leses på et behagelig sted, for eksempel på kafé eller i en deilig lenestol.

For å seia det sånn: eg gleder meg til torsdag kl 19.00. Det blir ein kveld som utfordrar til refleksjon og ettertanke. I tillegg til foredragshaldaren blir det ein heil del musikk ved musikarane Magnhild Mo, Olav Mo og Ola Ohm. Kvar det skjer? I Stavanger domkyrkje.

Oppdatering etter møtet med Wikström: Les meir her.

Varhaug gamle kyrkjegard

I påsken var eg ein tur i flott vinterver på Varhaug gamle kyrkjegard, heilt ute ved kysten her på Jæren. Kyrkjegarden har vore i bruk sidan mellomalderen. Her låg kyrkja for Varhaug sokn gjennom mange hundre år. Den første kyrkja på staden blei truleg bygd på 1300-talet, seinare blei det bygd nye kyrkjer på 1600-talet og 1800-talet. Den siste blei riven i 1905 då den nye Varhaugkyrkja var bygd på Odland. I dag står det eit lite kapell på staden.

“Det er sjelden vi ser evigheten. På Varhaug gamle kirkegård ser vi den.” Slik skreiv journalist og forfattar Per Thomsen etter ei gravferd på staden i 1968. Eg trur eg skjønner opplevinga hans. Dette er ein fascinerande og veldig spesiell stad!

Eg føyer staden til lista over thin places.

Grunnleggjande einskap

Fr Arnfinn Haram, ein av dei to norske katolske bloggarprestane (her og her), er for tida i Roma og skriv i dag om betydninga av økumenisk tilnærming mellom katolske og ortodokse kristne:

Det er verdt å merke seg at den ortodokse, ekumeniske patriarken i
Konstantinopel/Istanbul, Bartolomeos, er i byen! For å treffe pave
Benedikt. Det er eit svært god tilhøve mellom dei, noko som i høg grad
påverkar det ekumeniske arbeidet. Bartolomeos er svært positiv til
tilnærminga mellom den katolske og den ortodokse kyrkja. Ikkje alle
ortodokse er samde med han i dette, men eg trur det går den rette vegen
– for den katolske kyrkja, er relasjonen til dei ortodokse høgste
ekumeniske prioritet. Sett frå katolsk synsstad, er det ein
grunnleggjande einskap mellom desse systerkyrkjene, trass det som er
ulikt, og trass at den fulle fellesskapen ikkje er på plass. ”Katolsk”
og ”ortodoks” er jo på sett og vis to ord for det same. Kyrkja kan
eigentleg ikkje vere anten ‘katolsk’ eller ‘ortodoks’ – ho må vere
begge deler. (les meir)

I 2003 var patriark Bartolomeus i Norge, på generalforsamling i Konferansen av Europeiske Kirker. Han talte då i Nidarosdomen. Den økumeniske patriarken har altså kontaktar i mange samanhengar:

I dagene 25. juni – 2. juli kommer over 700 utsendinger fra hela Europa til Trondheim. Konferansen av Europeiske Kirker (KEK) arrangerer sin 12. generalforsamling med temaet "Jesus Kristus helbreder og forsoner – Vårt vitnesbyrd i Europa".

Nidarosdomen er stedet for den innledende gudstjenesten torsdag 26. juni. Der deltar Hans Majestet Kong Harald V sammen med statsminister Kjell Magne Bondevik. Predikant er den økumeniske patriarken av Konstantinopel, Bartholomeos.
(les meir)

Det er flott å lesa at den katolske Fr Arnfinn Haram, som tidlegare var luthersk prest, reknar med ein grunnleggjande einskap mellom kristne sysken i ulike kyrkjesamfunn. For å seia det med den nikenske truvedkjenninga: Vi trur på éi heilag, allmenn og apostolisk kyrkje!

Liturgisk skattejakt

Heidi er denne veka så raus at ho tar oss inn i den liturgiske verkstaden sin:

Men nå sit eg nå her og leiker meg med å formulera nye bøner. Det er
ei stor utfordring å bevara formen og samtidig utfordra formen. Det er
reine skattejakta å prøva å finna formuleringar som er gode, og som har
spenst, samtidig som dei skal vera slitesterke nok til å kunna brukast
over tid. Dei skal vera så personlege at dei kjennest personlege, og
samtidig så allmenne at folk kan leggja sitt eige liv og sine eigne
erfaringar inn i dei.

Dei må heller ikkje vera så runde at dei ikkje lenger utfordrar oss, språket og trua vår.

So help me God… (les meir)

Knud Jørgensen om misjon

Knud Jørgensen er ein interessant dansk-norsk misjonsleiar. Den danske Folkekirkens Mission har samla ein del lenker til artiklar og foredrag om og av han her. Knud Jørgensen er leiar for  Areopagos som igjen er del av nettverket Samarbeidsråd for Menighet og Misjon.

Her er eit utdrag frå eit intervju med Knud Jørgensen:

- Kirken driver ikke misjon. Den er misjon, i ord og gjerning, i
livsstil og tiltrekningskraft. Kirken og menigheten er evangeliets
middel for at den treenige Gud kan bli kjent, tolket og vitnet om i den
verden hvor han allerede finns, noen ganger som en ukjent Gud.

For
Gud er ukjent for stadig flere i den vestlige verden, er Knud
Jørgensens erfaring. Vi befinner oss i et paradigmeskifte der de gamle
velbrukte svarene ikke lenger er gangbare. Dette skyldes sekularisering
og økende pluralisme, en grenseløs religiøsitet på vandring i en
folkereligiøs forbrukerkultur. I dette samfunnet skal vi være kirke.

-
Vi utfordres til å være det kirken alltid har vært: mennesker av kjøtt
og blod som bærer evangeliet i seg og formidler det gjennom sitt liv.
Det er sannsynlig at det berømte, men sjelden realiserte ”almene
prestedømme” vil bli den grunnleggende kirke- og misjonsstruktur, sier
Knud Jørgensen.

Areopagos har tatt initiativ for å skape
misjonerende menigheter i Norge og Danmark. I Danmark skjer det i
samarbeid med Folkekirkens Mission, mens man i Norge er blitt en aktiv
partner i et prosjekt som kalles Menighet i bevegelse, i regi av
Samarbeidsråd for Menighet og Misjon. Målet her er å bidra til å forstå
og svare på de utfordringer det er å være misjonerende kirke i en ny
tid. Menighet i bevegelse spiller på en dobbelthet: en menighet må
etter sitt vesen være i aktiv, misjonerende bevegelse og må, ettersom
samfunnet endrer seg, bevege seg i forhold til tidligere tiders
tenkning, praksis og organisering.

- Prosjektet ønsker å bære med
seg og formidle sentrale verdier som medvandring, og dialog, bevissthet
om kontekstualitet, ungt engasjement, det almene prestedømme og Sør som
kilde og kraft, avslutter han. (les meir)

Pilegrimsseminar

I morgon skal eg delta på eit kveldsseminar om pilegrimsvandring, arrangert av Frøyland og Orstad kyrkjelyd. Eg skal presentera bakgrunn og erfaringar frå pilegrimsprosjektet i Jæren prosti, elles er det andre som skal ha innlegg med andre vinklingar.

Her er programmet for kvelden:

• Arkeolog Margareth Buer Søiland – Perspektiv på pilegrimsvandringar i fortid – kva innebar det å vera pilegrim?
• Musikalsk leiar Hilde Svela – ”Må din vei komme deg i møte …” – keltisk songtradisjon, også ein pilegrimstradisjon for i dag?
• Rådgjevar Asbjørn Finnbakk – Om å ta i bruk pilegrimsvandring i formidlinga av evangeliet til menneske i vår tid
• Sokneprest Arne Berge – "Pilegrimsvandring langs Kongevegen på Jæren” – om pilegrimsprosjektet i Jæren prosti

Etter innleiingar og orienteringar blir det samtale om pilegrimsvandring og korleis dette eventuelt kan og bør arbeidast vidare med i Frøyland og Orstad kyrkjelyd.

Ord

"- Det er ingen som skriv som Heidi!"

Det var konklusjonen her i stova då Inger og eg las hennar siste innlegg på Andedräkt. Og det er vel nettopp derfor Heidi er henta inn som språkleg medarbeidar i gudstenestereforma i kyrkja.

Eg tillet meg å sitera noko av det ho skriv:

Nå sit eg her og prøvar å laga liturgiske bøner. Det er vanskeleg og arbeidskrevjande. Eg filer på orda. Eg stryk ut og skriv på ny. Eg flytter på eit ord og les det hundre gonger før eg skiftar det ut med eit heilt anna ord.

Orda blir så tunge når dei skal stå i ein slik samanhang. Dei blir så annleis enn dei fjørlette orda eg slynger ut frå andedrakt i store mengdar i løpet av nokre minutt.

Ord som skal talast på vegne av mange andre, og vurderast eitt for eitt av ein gjeng eksperter. Det er litt skremmande. Samtidig som det er heilt ufarleg for ord er jo til sjuande og sist ikkje meir enn ord. Og får eg ikkje til det eg prøver å få til så har eg likevel prøvd og lært… (les meir)

Pilegrimsvandring

I dag skal eg leia ei pilegrimsvandring langs Kongevegen på Jæren. Det er eit enkelt og lite krevjande opplegg. Eit par timars vandring langs strendene, med fleire små stopp. Når me stoppar opp, samlar me oss om eit salmevers, ein bibeltekst, tid for stillhet og ei bøn. Undervegs går gjerne folk i smågrupper og slepp den gode praten laus. Eller ein kan velja å gå stille for seg sjølv.

Turen går frå Tusenårsstaden ved Obrestad hamn til Varhaug gamle kyrkjegard. Når me kjem fram, blir me med på Olsokgudstenesta ute på kyrkjegarden, som ligg heilt ute i havgapet.

Frammøte ved Tusenårsstaden søndag kl 16. Gudstenesta på Varhaug begynner kl 19. Turen går sjølvsagt uansett ver, så sant det møter fram folk som vil vera med. Kjem du?

Eg syns naturen er flott langs jærkysten. Her er det mykje hav og mykje himmel. Og det er flott å bruka naturen som samlingsstad i ein kristen samanheng.

Oppdatering søndag kveld: Joda, det blei pilegrimsvandring. Me var 20 personar som trassa vind og kraftige regnbyger, – og som fekk ein fin tur saman.

Eyvind Skeie gir ut salmebok

Salmediktar, forfattar, prest og bloggar Eyvind Skeie er i gang med å gje ut si eiga salmebok: 316 salmer og sanger. Eg ser fram til å kunna skaffa meg den boka. Han har skrive mange flotte salmetekstar og det skal bli spennande å sjå samlinga han har sett saman.

Produksjonen av boka har kome langt, og han omtaler prosjektet sitt slik på bloggen:

Det er jo galskap å utgi sin egen salmebok i vår tid. Men i eldre tider var det ikke så uvanlig. Både Dass, Kingo, Brorson, Gundtvig og andre av de store salmehelter utga egne salmebøker, som de delvis bekostet selv. Også prost Hauge (sønn av legmannshøvdingen), Wexels og de nynorske salmedikterne med Blix i spissen publiserte egne salmesamlinger eller bøker. Cathinka Guldberg har også navnet sitt på en salmebok. Med andre ord: jeg er i meget godt selskap. Så godt at det er litt skremmende og skummelt. (les meir)

Sommartips

Eg er i ferd med å gå inn i sommarmodus. Det vil også bloggen bera preg av i tida framover. Kanskje vil eg skriva ting i seine kveldsstundar, kanskje ikkje. Time will show.

I mellomtida kan eg jo bringa vidare nokre sommartips frå den danske sida kristendom.dk.

"De fleste mennesker har en indre liste over ting, de gerne vil nå, steder, de gerne vil besøge og horisonter, de gerne vil have udvidet. Men i en travl og fyldt hverdag kan det være svært at få afprøvet nye oplevelser, tillagt sig nye vaner, læse meningsfyldte bøger eller dyrke naturen på nye måder. Dette er der i højere grad tid til i ferien, og for de fleste står afslapning, oplevelser og fællesskab øverst på listen over sommerferieønskerne.

Kristendom.dk har indsamlet ti gode sommertips til en inspirerende, udfordrende og horisontudvidende ferie. Læs listen som inspiration og vælg eventuelt én eller to idéer, som du vil fokusere på i din ferie. Klik videre på artiklens mange hyperlinks for uddybende inspiration. Du kan også finde på din helt egen overskrift for sommeren 2007."

Her er dei 10 tipsa til ein inspirerande sommar:

1. Slap helt af
2. Ud i naturen
3. Nye toner
4. Fokuser på Gud
5. Gå off-line
6. Dyr og annet kravl
7. Opmuntringer
8. Gode bøger til kufferten
9. Turist i kirkelandskabet
10. Under åben himmel

Den som vil ta med seg dei danske tipsa i fullstendig form, kan lesa meir her.