Ny bok om Dødehavsrullane

Boka Dødehavsrullene. Deres innhold, historie og betydning med Årstein Justnes som redaktør, har nettopp kome ut på Høyskoleforlaget. Boka er eit fellesnordisk prosjekt.

Forlaget skriv:

Boken er en oppdatert innføring i skriftene som ble funnet i elleve huler i nærheten av Qumran-ruinene ved Dødehavet – ofte omtalt som det mest sensasjonelle tekstfunn i det 20. århundre. Den gir et overblikk over hele skriftsamlingen og en innføring i tekstenes historiske, religiøse og sosiale sammenheng. Den presenterer de siste tiårs forskning og drøfter nyere teorier om tekstene og bosetningen i Qumran på bakgrunn av hele tekstmaterialet, som nå er kjent og tilgjengelig. Boken skildrer ideologi og praksis hos de gruppene som forfattet skriftene, og viser hvordan utforskningen av Dødehavsrullene har åpnet for nye perspektiver i synet på Bibelen, jødedommen og tidlig kristendom.

“Dødehavsrullene – deres innhold, historie og betydning” er blitt til i et samarbeid mellom nordiske Qumran-forskere, og utkommer i separate utgaver på norsk, finsk, dansk og svensk. Den norske utgaven er redigert av Årstein Justnes ved Universitetet i Agder, én av to nordmenn som har tatt doktorgraden på disse tekstene.

Sjå innhaldslista her.

Dette ser interessant ut! Eg seier ikkje meir.

Kong David sitt palass?

Eg har tidlegare skrive om Eilat Mazar sine arkeologiske utgravingar i Davidsbyen i Jerusalem. Ho hevdar blant anna at ho har funne kong Davids palass! Nå er den foreløpige rapporten om dette funnet gjeve ut som bok.

(Oppdatering 25.10.2009: For eit par veker sidan var eg i Davidsbyen. Då kjøpte eg rapporten og tok bl a dette biletet frå utgravingane).

Todd Bolen kommenterer på BiblePlaces Blog:

The first preliminary report of Eilat Mazar’s excavations of the City of David is provocatively entitled, The Palace of King David.  The cover art shows an artist’s reconstruction of the palace, based on far more than what Mazar has excavated in her first three seasons.

Her er utgjevaren sin informasjon om boka med rapporten frå utgravingane:

The Palace of King David
Excavations at the Summit of the City of David: Preliminary Report of Seasons 2005-2007

by Eilat Mazar
Shoham Academic Research and Publication, 2009
100 pages + numerous full color pictures, English
Paper
ISBN: 9789659029952
Your Price: $22.50
www.eisenbrauns.com/item/MAZPALACE

Unik hebraisk boksamling

New York Times skriv i artikkelen A Lifetime’s Collection of Texts in Hebrew, at Sotheby’s om ei svært spesiell boksamling som akkurat nå er lagt ut for sal.

Is bibliophilia a religious impulse? You can’t walk into Sotheby’s exhibition space in Manhattan right now and not sense the devotion or be swept up in its passions and particularities.

Bokbyen ved Skagerrak

Nokre timar i Tvedestrand, bokbyen ved Skagerrak. Det var eitt av mange ferieønskje for den turen Inger og eg er på nå. Ein bokby er ein liten stad med mange antikvariat og bokutsal. Så vidt eg forstår, er det visse kriterium som skal til for at ein stad kan kalla seg ein bokby. I Norge har me to slike bokbyar; Fjærland og Tvedestrand. 

Inger valde å sjå på kunsthandverk i Risør den dagen, og eg hadde nokre timar då eg bare kunne gå og sjå i bokhyller og bøker. Ja, eg fann også eit par bøker eg kjøpte, men det er ikkje hovudsaka ein slik dag. Det er spennande i seg sjølv bare å gå og leita, lesa, tenkja, drauma og sjå. Sola skein både ute og inne!

Kvart bokutsal har sin sjarm. Skal eg dela ut blomar, vil eg seia at Skagerrak Antikvariat og Ex Libris gav dei største opplevingane. Slik skildrar dei seg sjølve:

• Skagerrak Antikvariat – bokhus i tre etasjer med 60.000 eksponerte bøker. Allment antikvariat med spesialkompetanse på nynorske bøker.
• Ex Libris – “i antikvariatet med 67 hjørner finner du sikkert en krok etter ditt hjerte. Ti rom fulle av bøker og godstoler som innbyr til lesing, filosofering og kaffe”

Då eg kom tilbake til bilen, kom eg fort ned på jorda igjen. Eg hadde fått parkeringsbot.

Mark Twain i Jerusalem

Humorist og forfattar Mark Twain var i Jerusalem i 1867 og budde då på Mediterranean Hotel. Her skreiv han visstnok ein liten del av reiseskildringa The Innocents Abroad.

Nå har forskarar og arkeologar funne ut kvar dette hotellet låg; det er den same bygninga som i dag kallast The Wittenberg House. Bygninga ligg i det muslimske kvarteret i Gamlebyen.

Les om saka i Haaretz

(via PaleoJudaica)

Comenius om biblioteket

Et bibliotek er et apotek der man oppbevarer medisiner mot tankesykdommer i esker som kalles bøker.

Det er den tsjekkiske pedagogen Johann Amos Comenius (1592-1670) som har gjeve oss denne definisjonen. Eg fann sitatet i Aschehougs kulturguide for Praha, side 239.

Litterær leik

Søren Holst skriv bloggen PergaMent, ein spennande dansk blogg om “bibelforskning og det der ligner”. Eg er ofte innom og les kva han har skrive. Nå har han blitt med på ein litterær selskapsleik og har “tagga” meg. Reglane, sjølvsagt i dansk språkdrakt, er slik: Man …

1. Rækker ud efter den nærmeste bog
2. Slår op på side 123
3. Finder den femte sætning på siden
4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)
5. Kommenterer citatet
6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.

Eg har akkurat kome heim frå ferie i Praha. For mitt vedkomande har det sjølvsagt, i tillegg til alle dei vanlege turistmåla som Karlsbrua, slottet og Gamlebytorget, blitt ein del fokus på bøker og på det jødiske Praha.

Og faktisk blir den næraste boka akkurat nå den eg sist har lese i: Ctibor Rybár: Jewish Prague. Notes on history and culture. Praha 1991. Boka kan karakteriserast som ein relativt omfattande, men litt utdatert guide til det jødiske Praha. Eg har kjøpt andre og nyare bøker om temaet, men det blei likevel denne som fekk vera med i den litterære leiken. Eg fann boka i ei tilbodshylle for 49 CZK, altså ca NOK 16.

Det aktuelle avsnittet handlar ikkje om Praha, men om Terezín (Theresienstadt), garnisonsbyen som under krigen blei gjort om til ein jødisk ghetto og konsentrasjonsleir:

The cynicism of the Nazi management of the Terezín ghetto is also witnessed by a case in June 1944 when the Nazis granted permission for a commission of the International Red Cross Committee to visit the Terezín camp, which was supposed to be presented to the world public as an “exemplary German camp for the re-education of Jewish citizens.”

The Germans put up a cruel show in front af the commission and thus also in front of the world and after so-called beautifying activity (Verschönerung) the members of the international commission saw only buildings which had been carefully prepared for inspection in advance, including a selected group of prisoners or individuals.

It is a tragic fact that many members of the commission were successfully convinced that everything was in order.

Sjølv om tyskarane på dette tidspunktet greidde å kamuflera den eigentlege situasjonen i Terezín, forstod kommisjonen på slutten av krigen at byen var det den heile tida hadde vore, ein konsentrasjonsleir.

Inger og eg tok ein dagstur til Terezín mens me var i Praha. I Det litle fortet fekk me blant anna sjå eit rom som var innreia som “model barbershop” i 1944. Det var fullt av vaskar og speil langs veggane. Delegasjonen frå Røde Kors blei ført gjennom dette rommet. Det dei ikkje fekk vita, var at rommet aldri hadde vore i bruk. Vaskane var ikkje eingong kopla til nokon røyr!

Denne litterære leiken minnar forresten om blogge-tikken, som eg var med på for eit drøyt år sidan. På same vis som den gong, kjenner eg meg fri til å tolka spelereglane litt fritt. Den gong løyste eg oppgåva, men lét vera å senda det kjedebrevsliknande tiltaket vidare. Denne gongen sender eg under tvil leiken vidare, men i mindre omfang enn reglane tilseier. Leiken går nå, saman med ei venleg helsing, til tre utvalde og litteraturinteresserte medbloggarar: den levande boka Bjørnar, salmediktaren Heidi og biografiforfattaren Anders.

Leve langsomheten

Denne veka har eg funne fram boka Leve langsomheten av Owe Wikström frå bokhylla mi. Eg har bladd i den og lese litt her og der. Eg huskar at eg likte boka godt, då eg las den for fem år sidan, samtidig som eg innser at eg framleis har mykje å læra på dette området. Grunnen til at eg har tatt boka fram akkurat nå, er at eg om eit par dagar har ansvar for eit arrangement der forfattaren skal ha foredrag over dette temaet.

Owe Wikström er svensk forfattar og religionspsykolog. Han har skrive mange bøker, og fleire av dei er omsette til norsk. Her er forlaget sin omtale av Leve langsomheten:

Hvem rekker å nyte livet? Hva skjer med den som tvinges til å være effektiv hele tiden? Hvorfor er det så mange som snakker om lengselen etter langsomhet – for så å jage videre i neste sekund? Kanskje fordi selve nedbremsingen er problematisk. Svarte tanker stiger mot overflaten. Den etterlengtede stillheten har mange lag.

Owe Wikström maner til motstand mot samtidens jag. Følg ikke alltid med i tiden! Finn tilbake til den gode ensomheten! Han resonnerer omkring de store mangelvarene i vår tid: den gode stillheten og det dype alvoret. Han reflekterer over behovet for å være lat og å føre lange samtaler, mystikkens tiltrekning og menneskets redsel for å begynne på reisen til sitt indre. Noen ganger er den indre og den ytre reisen sammenfallende. Forfatteren skriver om reiser til Budapest, Sankt Petersburg og Assisi, pilegrimsreiser for eksistensiell ettertanke.

Leve langsomheten er lettlest og lærd, alvorlig og drastisk. Den kan med fordel leses på et behagelig sted, for eksempel på kafé eller i en deilig lenestol.

For å seia det sånn: eg gleder meg til torsdag kl 19.00. Det blir ein kveld som utfordrar til refleksjon og ettertanke. I tillegg til foredragshaldaren blir det ein heil del musikk ved musikarane Magnhild Mo, Olav Mo og Ola Ohm. Kvar det skjer? I Stavanger domkyrkje.

Ein betre vår ein gong

Anders Aschim, som eg har mykje felles med (gamal speidar, prest og bloggar på BlixBlog), har nå fått ferdig Blixbiografien sin, Ein betre vår ein gong. Eg er litt seint ute med å gratulera, men gjer det likevel.

Gratulerer så mykje, Anders!

Det er flott at boka har fått strålande omtale, sjå f eks Bjørn Kvalsvik Nicolaysen si melding i Dag og Tid:

Meisterleg om salmemeisteren

God sakprosa, eller litteratur i det heile, får vi når den som skriv,
orkar å tenkje og skjønar at tenking er arbeid. Biografien om Elias
Blix (1836–1902) er resultatet av hardt arbeid, men framlagt på ein
leikande lett måte som gjer boka kjekk å lese, og svært opplysande,
både for næmingar og dei som kjenner perioden godt. Her er det ei mengd
nytt stoff, som vert sett inn i ei forklårande forteljing så det vert
greitt å forstå både kva inntrykk Blix tok av om­­veltingane i samtida,
og kva for påverknader han sjølv stod for. Det er meisterleg gjort,
ikkje mindre enn eit kunststykke, å få den store mengda av nye
opplysning­ar til å føye seg inn i eit stort heilskapsbilete, utan at
framstillinga løyser seg opp i fragment og digresjonar og utan at det
kjem trøyttande oppattakingar. (les meir)

Dagbladet har også melding av boka, sjå her.

Ny bok av Anne Rice

Eg les Kristus – Egypteren for tida. Dette er ein interessant roman om Jesu barndom. Nå har den tidlegare grøssarforfattaren kome med ei ny Jesus-bok: The Road to Cana.

    The second book in Anne Rice’s hugely ambitious and courageous life of Christ begins during his last winter before his baptism in the Jordan and concludes with the miracle at Cana.

   

(…)

As with Out of Egypt, the opening novel, The Road to Cana is based on the Gospels and on the most respected New Testament scholarship. The book’s power derives from the profound feeling its author brings to the writing and the way in which she summons up the presence of Jesus. (les meir)

Gamle teologiske tidsskrift

Eg ryddar i esker på det som skal bli heimekontoret mitt. Er det nokon som er interessert i ei samling gamle teologiske og kyrkjelege tidsskrift? Tidsskrifta er for det meste meir enn 50 år gamle, nokre ca 100 år gamle. Det dreier seg om Luthersk Kirketidende, Luthersk Ugeskrift, For Kirke og Kultur, Tidsskrift for Teologi og Kirke og eit som heiter Kirkebladet som eg ikkje veit så mykje om. Interesserte må sjølv kunne henta eskene heime hos meg på Bryne.

Oppdatering: Alt er nå henta!

Jesus and Archaeology

Moderne arkeologi kan fortelja oss svært mykje om den verda Jesus levde i. Lesarar av denne bloggen vil vita at eg er opptatt av kva arkeologien kan seia oss, og at eg syns dette både er interessant og viktig. Derfor las eg med interesse Christianity Today si bokmelding A Grounded Faith, der NT-professor Gary M. Burge melder boka Jesus and Archaeology (red: James Charlesworth).

Boka grev djupt (!) for å gje bibelsk innsikt, skriv Burge, og konkluderer slik:

Charlesworth does not address the Cameron film, but he does show us
what applied New Testament archaeology really looks like and how it can
be of genuine use to interpreters of the Bible. No, this is not a book
for beginners. However, those with some background will find it a gold
mine of cultural information that will mentor them in reading the
Gospels contextually.

15. søndag etter pinse

Førstkomande søndag er 15. søndag etter pinse. I år er preiketeksten henta frå 1. Tess 5,15-24. Teksten handlar om livet i ein kristen kyrkjelyd.

I denne teksten finn me formaninga Be uavlateleg! (vers 17). Kva betyr det?

Dette spørsmålet står sentralt i den fascinerande boka En russisk pilegrims beretning. Boka er skriven av ein anonym forfattar i Russland på 1800-talet og den har ein viktig plass i ortodoks fromhetsliv.

Boka begynner slik:

Av Guds miskunn er jeg et kristen-menneske, ved mine gjerninger en stor synder, av stand er jeg en hjemløs vandringsmann av ringeste byrd som vandrer omkring fra sted til sted. Her er mitt gods: På ryggen bærer jeg en nisteskreppe, på brystet har jeg den hellige Bibelen; det er alt.

En gang gikk jeg i kirken for å delta i gudstjenesten. Det var 24. søndag etter Pinse, og epistellesningen var fra brevet til tessalonikerne, hvor det blir sagt: "Be uavlatelig". Disse ordene trengte seg med særlig styrke inn i mitt sinn, og jeg begynte å grunne på hvordan det kunne være mulig å be uten opphold; folk må jo også beskjeftige seg med andre ting for å opprettholde livet. Jeg slo opp i Bibelen; og der kunne jeg med egne øyne lese det jeg hadde hørt i kirken – nemlig at det er nødvendig å be i ånden til enhver tid, løfte hendene til bønn hvor en enn befinner seg. Jeg grunnet og grunnet, men var ikke i stand til å finne noen løsning.

Boka held fram med at pilegrimen oppsøkjer ulike forkynnarar for å bli undervist om temaet, utan å finna ut av det han undrar seg over. Til slutt får han hjelp av ein eremitt frå eit kloster. Han viser han den gamle boka Filokalia og lærte han opp i å leva med den såkalla Jesusbøna: "Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg" (= Kriste eleison).

Stephen Reid skriv i Luthersk Kirketidende 14/2007 om denne preiketeksten. Når han skal skriva om vers 17, tenkjer han som meg på denne russiske boka. Han skriv:

I den mye leste og klassiske boken "En russisk pilgrims beretninger" tolkes dette som at man skal be bønnen "Herre Jesus Kristus, miskunne deg over oss" bokstavelig talt uavlatelig til bønnen så å si setter seg i hjertet og bes der konstant uansett hva man ellers sier eller gjør. Denne anbefalingen fra den mer mystisk-ortodokse kirketradisjon er utfordrende, men for de fleste ikke et praktisk forbilde. Hvordan skal vi da holde frem denne Paulus’ formaning? Problemet oppstår kanskje fordi vi tenker begrenset om bønn. At vi alltid skal være i forbønn er umulig – men Ordet utfordrer oss til å uavbrutt være i en lyttende og søkende holdning til Gud uansett omstendighet (jfr forrige formaning) og også i smått og stort legge frem for Gud i bønn og takk alt som ligger oss på hjertet (Filipp 4,6).

Eg er einig med Stephen Reid. Å be uavlatande handlar nok først og fremst om alltid å leva med ei lyttande og søkjande haldning til Gud. Men eg vil likevel seia at eg er fascinert av den ortodokse tradisjonen som så sterkt kjem til orde i boka En russisk pilegrims beretning.

Og når eg først har skrive så mykje om boka, kan eg jo ta med litt meir: Mi norske utgåve er utgjeven på Dreyer Forlag A/S i 1985 med innleiing av den norske ortodokse presten Fader Johannes (Johansen) og med essayet Det nye hjerte av Aasmund Brynhildsen som etterord. Eg har kjøpt boka på antikvariat.

Fader Johannes skriv slik i forordet:

"En russisk pilegrims beretning" er en merkelig bok, for den er hverken rent skjønnlitterær eller oppbyggelseslitteratur, ikke heller strikt selvbiografisk. Noe av hemmeligheten ved dens popularitet ligger kanskje nettopp i det at den forener alle disse aspekter. Den utgir seg for å være en enkel fortelling om opplevde hendelser i løpet av en periode av forfatterens liv. Dette er ikke fremstilt som tørr selvbiografi, men novellistisk som en rekke handlingsmettede episoder, adskilt med lengre dialoger og religiøse betraktninger. Alt dette holdes sammen av bokens tema: nemlig forfatterens eller bokens "jeg"s søken etter undervisning i "den uavlatelige bønn". Det resulterer i et helt unikt innblikk i det aller innerste og vesentligste i den russiske religiøse og kulturelle identitet.