Jerusalems sekulære religion

Eg les Montefiore sin Jerusalemsbiografi for tida. Det er ei stor bok i alle tydingar av ordet. Eg er fascinert og kjem sikkert tilbake til boka seinare.

I dag vil eg sitera frå eit par avsnitt som blei sjølvransakande for meg i mi interesse for Jerusalems arkeologi. Eg står sikkert i fare for å oversjå menneska mellom alt det som er religions- og kulturhistorisk interessant.

Eg har kome til skildringa av 1800-talet. I kapitlet om 1860-åra skriv han om arkeologien i samband med den engelske prins Albert Edward sitt besøk i 1862:

Prinsens besøk styrket følelsen av at Jerusalem på sett og vis var en liten del av England. (…) Prinsen ble vist rundt til severdighetene av domprosten i Westminster, Arthur Stanley, hvis uhyre innflytelsesrike bok om bibelhistorien og arkeologiske spekulasjoner fikk en hel generasjon briter til å tro at Jerusalem var “et land som fra barndommen er oss mer kjært enn selv England”. Midt på 1800-tallet ble arkeologien ikke bare en ny historisk disiplin innen studiet av fortiden, men også en måte å forme fremtiden på. Ikke rart at arkeologien straks ble politisert. Den var ikke lenger bare en kulturell fetisj, en trend i tiden og en kongelig hobby, men imperiebygging med andre midler og en form for militær spionasje. Den ble Jerusalems sekulære religion og dessuten, i hendene på imperialistiske kristne som domprost Stanley, en vitenskap i Guds tjeneste. Hvis den kunne bekrefte at Bibelen og lidelseshistorien var sanne, kunne kristne kreve Det hellige land tilbake. (side 437-438)

Og litt seinare, om “troskyldige turister”:

Turistene, enten de var religiøse eller ikke, kristne eller jøder, enten de het Chateaubriand, Montefiore eller Twain, var flinke til å se hvor guder hadde stått, men nesten blinde når det gjaldt å se menneskene som nå bodde der. Gjennom historien har Jerusalem eksistert i fantasien til troende som befant seg langt unna, i Amerika og Europa. Nå som de kom i tusentall om bord på dampskip, forventet de å gjenfinne de eksotiske og farlige, pittoreske og autentiske scenene de hadde sett for seg ved hjelp av Bibelen, viktorianske rasefordommer og, etter ankomst, ved hjelp av tolker og guider. (side 442-443)

Dette gir, som sagt, god grunn til sjølvransaking for meg. Og sikkert også for andre som er glade i å reisa til Israel og dei palestinske områda.

Ved nærare ettertanke trur eg likevel eg kan seia at teologistudiet og engasjementet i Den Norske Israelsmisjon har gitt ein god ballast i møte med desse tendensane som Montefiore skildrar så treffande. Arkeologien er ikkje eit middel som beviser noko for meg som teolog. Den er heller med og utvider perspektivet eg har på Bibelen. Og i Israelsmisjonen har eg lært å vera opptatt av dei levande steinane, altså menneska, ikkje bare dei døde. Derfor går misjon og forsoningsarbeid hand i hand med interessa for bibelhistoria.

Loeb 100 år

Loeb Classical Library er 100 år nå i 2012. Dette er ein serie med viktige greske og latinske klassiske verk på originalspråket og med engelsk omsetjing på motståande side. Mange av desse bøkene har stor tyding for bibelske og kyrkjehistoriske studier.

Det var James Loeb (1867-1933) som tok initiativ til serien, som nå blir gitt ut av Harvard University. Her er James Loeb sin introduksjonstekst frå 1912.

Med åra har dette blitt ein stor serie på over 500 bøker, og det blir framleis gitt ut nye band. Harvard University Press skriv:

The Loeb Classical Library® is the only existing series of books which, through original text and English translation, gives access to all that is important in Greek and Latin literature. Epic and lyric poetry; tragedy and comedy; history, travel, philosophy, and oratory; the great medical writers and mathematicians; those Church fathers who made particular use of pagan culture—in short, our entire classical heritage is represented here in convenient and well-printed pocket volumes in which an up-to-date text and accurate and literate English translation face each other page by page. The editors provide substantive introductions as well as essential critical and explanatory notes and selective bibliographies.

Les meir

Mange band i den store serien er nå tilgjengeleg på nettet. BiblePlaces Blog hadde nyleg eit oppslag om dette:

Many volumes in the Loeb Classical Library are now in the public domain and available for free download in pdf files. Loebolus has made these conveniently available, including a zip file with all 245 volumes. The list there is organized by volume number, but we find organization by author easier to navigate. Below we have listed the available volumes of works most relevant to our studies. These are not necessarily the best editions to read. For instance, for Josephus’s Jewish War, we recommend the Penguin edition. But for study and access to the original language, the Loeb Classical Library is best.

Les meir

Det bør her også nemnast at det finst norske utgåver av enkelte klassiske verk som er av tyding for bibel- og kyrkjehistoria, f eks av Josefus sine verk og av dei apostoliske fedrane. Og når det gjeld Eusebius si kyrkjehistorie, er eg godt nøgd med mi svenske utgåve. Men skal ein ha originalteksten til slike tekstar, er det Loeb som er løysinga.

Vårt lokale holocaust

Morgenbladet om Stavangers jødiske historie

Det budde norske jødar i Stavanger på første del av 1900-talet. Éin familie budde til og med nokre år på Bryne. Dei blei utrydda av tyske nazistar, godt hjelpte av andre nordmenn som truleg var for prega av antisemittisme til å reagera.

Morgenbladet har i dag ein interessant omtale av boka Kjersti Dybvig: Jøder og politi i Stavanger. Glemselens bekvemmelige letthet. Pax 2012.

Her er eit utdrag frå omtalen:

Ingen er bare offer
Noen ganger forteller mangelen på kilder den viktigste historien.

Alle de norske jødene i Stavanger ble deportert i 1942. Alle ble drept. Ingen vendte tilbake. Hvorfor, spør Kjersti Dybvig, og hva står det om dette i historiebøkene?

(…)

Ingen er bare et offer. Dette helt allmenne og viktige prinsippet synes å ha vært grunnleggende for Dybvigs prisverdige arbeid. Ved å fortelle disse familienes historie gjør hun disse personene til historiske skikkelser, og på den måte yter hun motstand mot utslettelsen. En del av utslettelsen er jo at navnene bare assosieres med at de ble drept. Dette var drapsmennenes plan, at de skulle reduseres til ofre, til noen som skulle huskes bare fordi de var utslettet.

Les meir

Ordet av Kaj Munk

Eg har brukt kvelden denne påskedagen til å lesa Ordet av Kaj Munk, inspirert av at forfattaren har følgjande sitat frå “en nøgtern Gaardmandsenke i Vædersø” som vignett på tittelbladet i boka:

Nej, hans Stadsklæder skal hænge parat, for En ved dog aldrig, om han ikke skulde komme en Paaskemorgen.

Det blei ei sterk og god lesaroppleving. Det var fleire år sidan eg hadde opna boka, og enda fleire år sidan eg såg stykket på teater. Ordet er eit originalt skodespel. Det danske kulturministeriet skriv: “Ordet er skrevet med en vildskab, der får en til at sluge det scene for scene.”

Kaj Munk skreiv stykket då han var 27 år gamal i 1925. Ei ung nabokone og hennar nyfødte barn døydde, og dette aktiverte hans eigne barndomsopplevingar med døden; han hadde mista begge foreldra innan han var fem år. Den unge diktarpresten blei då oppfordra til å skriva eit skodespel som tok bønder alvorleg (!) og dette gav støtet til at han i løpet av få dagar skreiv Ordet.

Her er heile omtalen til kulturministeriet i samband med at skodespelet er tatt med i den danske kulturkanon:

I en dramahistorie præget af småborgerlig snusfornuft er digterpræsten Kaj Munks vanvittige og irrationelle skuespil Ordet på alle måder et særsyn. Et anfægtet værk, forfattet over en 6 dage lang skriverus, der lovpriser “bønnens mod” og forkynder “underets mulighed” i vore dage.

Intet er nemmere end at kritisere Ordet. Både for stykkets radikale genreskred fra de første akters folkekomedie til de sidste akter, der antager karakter af mirakelspil. Og for den villede djærvhed, der ofte skæmmer dialogen og giver den et snert af kold kalkulering.  Men kritikken forstummer, for Ordet er skrevet med en vildskab, der får en til at sluge det scene for scene. Det er vanskeligt at finde plads til tvivlen, så længe man befinder sig i Kaj Munks overspændte univers. (Les meir)

Relatert stoff: Eg har tidlegare sitert frå ei preike av Kaj Munk her.

Omsetjaren Hulda Garborg

Frå bokhylla

Hulda Garborg (foto: Wikipedia)

Hulda Garborg sin 150-års dag 22. februar 2012 blir sjølvsagt markert på Bryne (her).

Eg markerer dagen her på bloggen med å fokusera på at ho i tillegg til mykje anna, også omsette bøker til norsk.

I bokhylla mi står denne boka:

Lou Andreas-Salomé:

Henrik Ibsens kvindeskikkelser

Autoriseret oversættelse ved Hulda Garborg

Med et forord af Arne Garborg

Kristiania og Kjøbenhavn

Alb. Cammermeyers forlag 1893

Her er eit utdrag frå Arne Garborg sitt forord, skrive i Kolbotnen juni 1893:

Den Bog, som her fremlægges, er ikke en “Kritik”, men en digterisk fortolkende Gjenfremstilling, gjennem hvilken de Ibsenske Skikkelser faar Liv paany samtidig med, at man virkelig lærer at forstaa dem.

Ialfald har jeg havt Udbytte af at læse Fru ANDREAS-SALOMÉ’s Bog. Jeg syntes den gav mig Ibsen engang til; – oprigtig talt havde jeg i det senere begyndt at finde ham temmelig ufattelig.

(…)

Forfatterinden, der ogsaa selv har optraadt digtende (Romanen: “Im Kampf um Gott”), er en af det moderne Tysklands aandfuldeste Kvinder, en mangeaarig Veninde af Digter-Tænkeren FRIEDRICH NIETZSCHE, om hvem hun med det første skal udgive en Bog, der imødeses med særlig Interesse. Hendes skjønne, schwungvolle Tysk har ikke været let at gjengive i vort nøgterne, rationalistiske Sprog; jeg tror dog, man vil finde Oversættelsen passabel.

Hulda Garborg (1862-1934) var ei allsidig kvinne. Her kan du lesa om henne:

• Garborgsenteret sin presentasjon av Hulda
• Wikipedia (gjengjev pr idag ein bibliografi som dessverre ikkje har med omsetjingane hennar)
• Allkunne. Nynorsk kulturhistorie

Bøker i Jerusalem

Eg interesserer meg for bøker. Gamle og nye bøker. Ser eg ein bokhandel eller eit antikvariat når eg er ute og reiser, kan du vera trygg på at eg gjer det eg kan for å gå inn og bruka tid der. Det gjeld også når eg er i Jerusalem.

Derfor likte eg artikkelen Top 5 Jerusalem bookstores som stod i Jerusalem Post sist veke. Skribenten rangerte butikkane slik:

1. Book Gallery
2. Steimatsky
3. M. Pomeranz Bookseller
4. Munther’s Book Shop
5. Olam Qatan

Då eg var i Jerusalem i haustferien i fjor, budde eg på eit hotell like ved Book Gallery. Dermed fekk eg mitt første, men neppe det siste, besøk i denne butikken. Dette var verkeleg ein stad med atmosfære. Sjå nettsida deira her (også for online handel).

Besøket i Book Gallery førte elles til at eg hadde med meg ein godbit heim; George Adam Smith si Historical Geography of Jerusalem (bd 1) og  History of Jerusalem (bd 2) i eit opptrykk av originalutgåva frå 1907. Eit klassisk Jerusalemsverk!

(via BiblePlaces Blog)

Tapte bibelske bøker?

Lost Books of the Bible har overraskande kome på andreplass på ei liste over dei viktigaste kjente forsvunne bøker. Det er Smithsonian Magazine som har laga lista:

The Top 10 Books Lost to Time
Great written works from authors such as Shakespeare and Jane Austen that you’ll never have a chance to read

Eg fann saka via ein liten notis i Vårt Land i forrige veke, og blei nysgjerrig. Kva skrifter kunne Smithsonian tenkja på? Her er det dei skriv om dei såkalla tapte bibelske bøkene:

There are 24 books in the Hebrew Bible, or Tanakh—and depending upon the denomination, between 66 and 84 more books in Christian Bibles, divided between the Old and New Testaments.

Missing from these pages of scripture are what have become known as the “lost books” of the Bible. Sometimes the term is used to describe ancient Jewish and Christian writings that were tossed out of the biblical canon. But other books are lost in the true sense of the word. We only know that they existed because they are referenced by name in other books of the Bible.

The Book of Numbers, for instance, mentions the “Book of the Battles of Yahweh,” for which no copy survives. Similarly, the First and Second Book of Kings and the First and Second Book of Chronicles names a “Book of the Chronicles of the Kings of Israel” and a “Book of the Chronicles of the Kings of Judah.” There are over 20 titles for which the text is missing.

Some of the quotations mentioning the lost books provide clues to their content. The “Book in Seven Parts,” for example, likely told readers about the cities that would be divided among the Israelites.

Dette er altså ikkje kva eg ville kalla tapte bibelske bøker. Rett og slett fordi desse skriftene aldri har vore ein del av Bibelen. Men dei er nemnte i Bibelen, og dei var tydelegvis kjente då Bibelen blei skriven.

Her er nokre eksempel på bibeltekstar der slik bøker blir nemnte:

Det som elles er å seia om Salomo, om alt det han utretta, og om visdomen hans, det står skrive i krønikeboka til Salomo. (1. kong 11,41)

Det som elles er å seia om Rehabeam og alt det han gjorde, står skrive i krønikeboka til Juda-kongane. (1. kong 14,29)

Det som elles er å seia om Ahasja og det han gjorde, står skrive i krønikeboka til Israels-kongane. (2. kong 1,18)

Smithsonian hevdar at det er over 20 titlar på skrifter som er nemnte i Bibelen og som nå er forsvunne. Eg kjenner ikkje alle desse og kan derfor ikkje søkja dei opp i Bibelen. Er det nokon som kan hjelpa meg?

Unearthing Jerusalem

Det har kome ei ny fagbok om Jerusalems arkeologi. Boka ser ut til å vera av høg kvalitet.

Eg har fått informasjonen via BiblePlaces Blog, der Todd Bolen har tatt seg bryet med å setja opp ei fullstendig innhaldsliste over boka. Sjå her.

Her er fakta frå forlaget:

Unearthing Jerusalem
150 Years of Archaeological Research in the Holy City
EIS – Eisenbrauns
Edited by Katharina Galor and Gideon Avni
Eisenbrauns, 2011
xviii + 490 pages; many illustrations, English
Cloth, 7 x 10 inches
ISBN: 9781575062235
List Price: $79.50
Your Price: $71.55
www.eisenbrauns.com/item/GALUNEART

NT med jødiske kommentarar

The Jewish Annotated New Testament er eit NT gjeve ut av amerikanske jødiske forskarar som ønskjer at NT skal bli betre kjent blant jødar, men då med kommentarar ut frå jødisk tenkning. Boka er, i følgje forlaget (Oxford University Press), også av interesse for slike som meg, som ut frå kristen teologi er opptatt av den kristne trua sine jødiske røter.

Eg har lese ein del kristen litteratur om slike tema. Denne utgåva av NT fokuserer altså på det same ut frå ein jødisk tankegang.

Forlaget skriv:

Although major New Testament figures–Jesus and Paul, Peter and James, Jesus’ mother Mary and Mary Magdalene–were Jews, living in a culture steeped in Jewish history, beliefs, and practices, there has never been an edition of the New Testament that addresses its Jewish background and the culture from which it grew–until now. In The Jewish Annotated New Testament, eminent experts under the general editorship of Amy-Jill Levine and Marc Z. Brettler put these writings back into the context of their original authors and audiences. And they explain how these writings have affected the relations of Jews and Christians over the past two thousand years.

An international team of scholars introduces and annotates the Gospels, Acts, Letters, and Revelation from Jewish perspectives, in the New Revised Standard Version translation. They show how Jewish practices and writings, particularly the Greek translation of the Hebrew Bible, influenced the New Testament writers. From this perspective, readers gain new insight into the New Testament’s meaning and significance. In addition, thirty essays on historical and religious topics–Divine Beings, Jesus in Jewish thought, Parables and Midrash, Mysticism, Jewish Family Life, Messianic Movements, Dead Sea Scrolls, questions of the New Testament and anti-Judaism, and others–bring the Jewish context of the New Testament to the fore, enabling all readers to see these writings both in their original contexts and in the history of interpretation. For readers unfamiliar with Christian language and customs, there are explanations of such matters as the Eucharist, the significance of baptism, and “original sin.”

For non-Jewish readers interested in the Jewish roots of Christianity and for Jewish readers who want a New Testament that neither proselytizes for Christianity nor denigrates Judaism, The Jewish Annotated New Testament is an essential volume that places these writings in a context that will enlighten students, professionals, and general readers.

Les meir

Eg syns dette ser interessant ut. Boka har då også blitt ein bestseljar hos Amazon (sjå her). Boka kom ut i oktober 2011 og er allereie (des 2011) utseld frå forlaget.

New York Times skriv i ein omtale av boka:

Focusing on the Jewish Story of the New Testament

(…)  So what does this New Testament include that a Christian volume might not? Consider Matthew 2, when the wise men, or magi, herald Jesus’s birth. In this edition, Aaron M. Gale, who has edited the Book of Matthew, writes in a footnote that “early Jewish readers may have regarded these Persian astrologers not as wise but as foolish or evil.” He is relying on the first-century Jewish philosopher Philo, who at one point calls Balaam, who in the Book of Numbers talks with a donkey, a “magos.”

Because the rationalist Philo uses the Greek word “magos” derisively — less a wise man than a donkey-whisperer — we might infer that at least some educated Jewish readers, like Philo, took a dim view of magi. This context helps explain some Jewish skepticism toward the Gospel of Matthew, but it could also attest to how charismatic Jesus must have been, to overcome such skepticism.

This volume is thus for anybody interested in a Bible more attuned to Jewish sources. But it is of special interest to Jews who “may believe that any annotated New Testament is aimed at persuasion, if not conversion,” Drs. Levine and Brettler write in their preface. “This volume, edited and written by Jewish scholars, should not raise that suspicion.”

(…)  “The more I study New Testament,” Dr. Levine said, “the better Jew I become.”

(via PaleoJudaica og Biblical Studies Carnival 69 hos Remnant of Giants)

Montefiore om Jerusalem

Den kjente biografen Simon Sebag Montefiore har skrive biografi om Jerusalem.

Gå til boka.

Dag og Tid skriv i dag:

Historia om Jerusalem er eit stykke verdshistorie, meiner Montefiore, som er i Oslo denne veka for å lansere den siste boka si, som ber den ambisiøse tittelen Jerusalem. Biografien.

– Det er ein ambisiøs tittel, og det er ei ambisiøs bok, seier 46-åringen.

– Eg ville skrive ein ny type historie som tek utgangspunkt i personane som skapte byen, ikkje i arkitekturen og bygning­ane, noko som så ofte er tilfellet, kanskje særleg i Jerusalem. Eg skriv alltid bøker for meg sjølv, først og fremst. Dette er boka om Jerusalem som eg alltid har hatt lyst til å lese.

Resultatet er eit kompakt verk på over seks hundre sider som guidar lesaren gjennom tre tusen år med krig, øydelegging, herjing, plyndring, massakrar og valdtekter, sinnssjuke despotar og intrigante elskarinner, men me vert samstundes kjende med briljante leiarar og eventyrlege einskildlagnader, i tillegg til ukjende sider ved kjende historiske personar. Visste du til dømes at kong Herodes farga håret?

– Eg ville skrive ei bok som er tilgjengeleg for alle. Samstundes skulle ho innehalde alle fakta, alle namn, alt som høyrer med når ein skriv om verdas religiøse hovudstad. Eg ville dessutan ha med alt det forfattarar og historikarar aldri skriv om når dei skriv om Jerusalem, nemleg kvinner, sex, mat, poesi og musikk. Jerusalems historie er full av alt dette.

– Det var tre årsaker til at eg ville skrive om Jerusalem, fortel Montefiore, som frå før er mest kjend som forfattar av Den unge Stalin og Stalin. Den røde tsarens hoff, attåt biografien om Potemkin og Katarina den store.

– Eg er sjølv jøde og har eit sterkt forhold til byen, især til Klagemuren, som er ein heilag stad for meg. Dessutan har Montefiore-familien sterk tilknyting til byen, eg har sjølv besøkt Jerusalem frå eg var tre år, kanskje yngre; familiemottoet vårt er «Jerusalem!». Sist, men ikkje minst så må Jerusalem vere den mest interessante byen i verda for ein historikar.

(Les meir)

Oppdatering 10.12.2011: Todd Leopold (CNN) skriv om boka på Belief Blog

Moxnes om pavens Jesusbok

Professor Halvor Moxnes har skrive om pave Benedikt si Jesusbok bd 2 i Vårt Land.

Pavens personlige Jesus-forhold

De som har oppfattet Joseph Ratzinger som kirkepolitiker og som en streng håndhever av rettroenhet, kan bli overrasket over pavens personlige Jesus-forhold.

Pave Benedikts nye Jesus-bok frikjenner jødene for skyld i Jesu død. Det var den oppsiktsvekkende forhåndslanseringen fra Vatikanets PR-avdeling. Nå er boken kommet, slik at vi kan lese hva Ratzinger skriver i det andre bindet om Jesus, Jesus fra Nasaret. Fra inntoget i Jerusalem til oppstandelsen.

Det viser seg at de mest kyndige kommentarene til denne meldingen hadde rett: Det er ikke mye nytt i dette. Dette har bibelforskere og kirkeledere sagt i minst én generasjon. Det er velkjent at evangeliene beskriver hvordan jøder i Jerusalem var skyld i at Jesus ble tatt til fange, dømt og henrettet en påske i Jerusalem ca. år 30. Disse beretningene ble senere brukt til å overføre skyld til «alle jøder» gjennom alle tider, slik at mange jøder opp gjennom historien har opplevd å bli beskyldt for å ha «drept Jesus». Dette er selve kjerneeksemplet på å overføre «fedrenes skyld til barna».

(…)

Denne boken er ikke først og fremst historien om Jesu påske, men Ratzingers religøse fortolkning. Selv om han er tilbakeholdende med referanser til seg selv er det nærliggende å se et personlig element særlig i beskrivelsen av fotvaskingen. Dette er fortellingen i Johannes-evangeliet om hvordan Jesus ved avskjedsmåltidet med disiplene vasket deres føtter. Den finnes ikke i de andre evangeliene som i stedet har fortellingen om nattverden. For Ratzinger blir fotvaskingen det sentrale sakrament i påsken, ikke bare som et eksempel på å tjene andre, men som uttrykk for Jesu kjærlighet som forener ham med disiplene. Dette er sikkert en tolkning som preger paven når han selv går inn i Jesu rolle. Det skjer i et av de sentrale ritualene i påskefeiringen i Roma når paven skjærtorsdag foretar en fotvasking av tolv menn.

De som har oppfattet Ratzinger som kirkepolitiker og som en streng håndhever av rettroenhet, kan bli overrasket over hans personlige Jesus-forhold. Men det er åpenbart dette som bærer hans engasjement i boken og som gjør det til en bok også om pavens påske.

Les meir

Rubljov: Treeininga

Ikonet Den heilage treeininga frå ca 1410 fascinerer også i vår tid. Det er 650 år sidan kunstnaren Andrej Rubljov blei født. Jubileet har ført til fornya fokus på kunsten hans. Eg les for tida ei ny, norsk bok om dette ikonet.

Morgenbladet skriv denne veka (papirutgåva 7.-13. januar 2011) om Rubljov: Ikonmaleren som samlet Russland. Eit lite utdrag er tilgjengeleg på nettet (her).

Stipendiat Caroline Serck-Hanssen (kunsthistorie, UiB) fortel til avisa om korleis ho opplevde å sjå originalen på Tretjakovgalleriet i Moskva:

Den største opplevelsen var at – wow – det er så stort! Mye større enn jeg hadde forestilt meg etter å ha sett avbildninger og kopier. Det andre er at det nærmest lyser av seg selv. Det har en lysintensitet som ingen reproduksjon kan få frem, og virker helt overnaturlig, som om det kommer lys innenfra og ut, sier hun.

Boka eg les er Kjærlighetens hus av biskop Halvor Nordhaug (Verbum 2010). Boka handlar om Rubljov sitt ikon. Nordhaug blir også intervjua av Morgenbladet. På spørsmål om korfor han har skrive bok om biletet, svarar han:

Fordi treenigheten er det sentrale i den kristne tro. Og fordi ikonet til Rubljov gir en vakker, emosjonelt bevegende og intellektuelt innholdsmettet fremstilling av hva det vi [sic!] si å tro på en Gud i tre personer, sier Nordhaug.

Den bibelske bakgrunnen for biletet er forteljinga i 1. Mosebok 18 om då Abraham og Sara fekk besøk av Herren, på ein merkeleg måte omtalt som tre menn (eller englar?):

Sidan synte Herren seg for Abraham i eikelunden i Mamre, ein gong han sat i teltdøra midt på heitaste dagen.  Då han såg opp, fekk han auga på tre menn som stod framfor han. Med det same han vart var dei, sprang han imot dei frå teltdøra, bøygde seg til jorda og sa: «Herre, dersom du har god vilje for meg, så gjer vel og sjå innom til tenaren din! Lat oss få henta litt vatn, så de kan vaska føtene og kvila dykk her under treet! Så skal eg finna ein bete mat, som de kan styrkja dykk med før de fer lenger – sidan de no har lagt vegen om tenaren dykkar.» Dei svara: «Ja, gjer som du seier!» (1. Mos 18,1-5).

Nordhaug skriv litt om denne forteljinga før han går inn i ulike detaljar i ikonet:

Her er det påfallende at Abraham tiltaler de tre mennene som “Herre”. En av dem er altså “Herren”. Eller er “Herren” alle tre, siden de nærmest svarer Abraham i kor? Senere i fortellingen leser vi at en av dem fører ordet, og at denne mannen kalles “Herren”, mens de to andre beskrives som engler. Her synes det å være noe som ikke helt går opp. (Nordhaug: Kjærlighetens hus, s. 6f).

Eg anbefaler med dette både Nordhaug si bok, Morgenbladet sin artikkel og ikkje minst forteljinga i 1. Mosebok.

Jordanelva som symbol

Elva Jordan har stor symbolkraft. I historia om Israelsfolket si ferd frå slaveriet i Egypt er kryssinga av Jordan det siste hinderet undervegs til det lova landet. Dermed har elva blitt symbol på fridom. Men den er også eit symbol på døden, overgangen frå dette livet til det evige livet.

I ein av dei kjente negro spirituals finn me for eksempel dette verset:

Jordan’s river is chilly and cold, hallelujah.
Kills the body but not the soul, hallelujah.

Kartet er henta frå Wikipedias artikkel om elva (her).

Ei av dei finaste skildringane eg har sett av Jordanelva, står i den klassiske boka The Historical Geography of the Holy Land av George Adam Smith. Boka kom første gong ut i 1894 og har sidan kome ut i utallige opplag. Mi utgåve er gjeven ut i Jerusalem i 1974. Les meir om boka hos Ritmeyer.

Slik skriv Smith om Jordanelva:

Among the rivers of the world the Jordan is unique by a twofold distinction of Nature and History. Hundreds of other streams are more large, useful, or beautiful; none has been more spoken about by mankind. Other rivers have awakened a richer poetry in the peoples through whom they pass – for the references to Jordan in the Bible are few, and, with two or three exceptions, prosaic – but of none has the music sounded so far or so pleasantly, across the world. There are holy waters which annually attract a greater number of pilgrims, but to none do pilgrims travel from such various and distant lands. In influence upon the imagination of man, the Nile is perhaps the Jordan’s only competitor. He has drown to his valley one after another of the greatest races of the world; his mystery and annual miracle have impressed the mind equally of ancient and of modern man. But the Nile has never been adopted by a universal religion. To the fathers of human civilisation that silent flood, which cut their land in two, across which their dead were ferried, and the Lord Sun himself passed daily to his death among the desert hills, was the symbolic border of the next world. But who now knows this, who feels it, save as a fact of ancient history? Whereas, still to half the world, the short, thin thread of the Jordan is the symbol of both frontiers of the spirit’s life on earth – the baptism through which it passes into God’s Church, and the waters of death which devide this pilgrim fellowship from the Promised Land.

Jordan er, som Smith skriv, relativt beskjeden til å ha blitt så berømt. Elva renn i Jordandalen ned til Dødehavet. Kjeldene er lengst nord i Israel, i området nær Hermonfjellet. Jordandalen er ein liten del av Great Rift Valley; mykje av dalen ligg lågare enn havet. Gennesaretsjøen ligg ca 210 m.u.h. og Dødehavet ca 400 m.u.h. Jordanelva er altså også unik ved at den renn ned til det lågaste punktet på jorda.

Forrykande bibliotekopning

Lesarane av bloggen får akseptera at eg i kveld er relativt lokal og med styrke hevdar at Bryne er ein spennande kulturby.

Det nye Time bibliotek blei opna i dag (17.10.2010). Biblioteket inviterer til ei forrykande opningsveke. Begge arrangementa eg har vore på i dag, har samla mykje folk.

Men dermed er også den lokale vinklinga slutt. Høgdepunktet i dagens program var nemleg Edvard Hoem sitt foredrag om Bjørnson og Garborg. To store og samtidige (norske og europeiske) forfattarar som hadde mykje felles, men som likevel stod langt frå kvarandre, først og fremst på grunn av målsaka.

Hoem si skildring av kor nær kvarandre dei ei tid var, utan å møtast, og kor langt frå kvarandre dei stod seinare, framleis truleg utan å ha møtst, var fascinerande og samtidig skremmande. Kunne dei ha blitt forsona om dei hadde snakka saman, ansikt til ansikt?

Oppdatering:

Jærbladet siterer frå ei av helsingane ved opninga:

– Rogaland er bibliotekfylket i landet vårt. Dette biblioteket er prikken over i-en. Det er fantastisk å sjå ein slik aktivitet som i dag. Ved å satsa på biblioteket, satsar kommunen på framtida, på kunnskap, på kultur og på eiga befolkning, sa Svein Arne Tinnesand, leiar i Norsk bibliotekforening, frå talarstolen. (Les meir)

Nettbutikk, bibelsk geografi

Nettsida Bible Books & Maps har nyleg opna butikk med kart og bøker frå det israelske kartforlaget Carta.

(via BiblePlaces Blog)

Garborg og Odysseen

Greske arkeologar hevdar at dei har funne Odyssevs’ palass på øya Ithaka. Det er forskning.no som i dag kjem med denne meldinga. Eg nyttar høvet og tek med eit lokalt vinkla notat om Arne Garborg og Odysseen.

I bokhylla mi står to utgåver av diktverket. I tillegg til ei nyare bok frå Den norske Bokklubben, har eg ei nynorsk utgåve frå 1919, omsett av Garborg. Førsteutgåva var komen i 1918.

Homer: Odyssevskvædet

Paa norskt ved Arne Garborg

Andre upplag

Kristiania. H. Aschehoug & Co (W. Nygaard)

1919

Her er eit utdrag frå Garborg sitt forord:

Homeros, gamle meisterskalden, er ein av grunnsteinarne under den europæiske kulturen; og folki, dei minste som dei største, hev daa òg fenge verki hans, Ilioskvædet og Odyssevskvædet, yverførde kvart til sitt heimemaal.

Tanken um ei norsk Homer-umsetjing maatte daa vakna hjaa oss med, i vaar nasjonale nyreisingstid. Det var telemarkingen Aasmund Vinje, som fyrst drøymde um aa setja tanken i verk; men me veit, korleis me stelte oss med honom. Sidan arbeidde saalungen J. E. Nielsen med aa fornorske den store Hellenaren.

(…)

Overlærar S. Schjøtt, ein annan av deim som var med i det norske arbeidet fraa den fyrste tidi, og som skyna, at det ikkje burde draga altfor lenge ut med aa faa Homer paa norskt, tok etterkvart til aa undrast paa, um underskrivne skulde vera brukande til medhjelpar i umsetjingsarbeidet. Og me kom til lags um aa gjera ein freistnad med eit samarbeid her: han, den klassiske filologen, fekk nytte nokre av sine kvilestunder fraa anna arbeid til aa gaa igjenom grunnteksten til eit Homerverk med meg, og so fekk eg sidan sjaa, um eg kunde koma nokon veg med fornorskingi.

Me ser her at Arne Garborg var sentral, også når det gjaldt å fremja kjennskapen til klassisk gresk litteratur her heime.

Her på Bryne er me sjølvsagt mange som alltid reknar Garborg både som sentral og aktuell. Men akkurat nå er han ekstra aktuell, i og med at Nasjonalt Garborgsenter er under bygging like nede i gata.

Garborg si gjendikting var den første norske utgåva av Odysseen. Riksmålsutgåva kom i 1922, gjendikta av Peter Østbye. Den norske Bokklubben har dessverre ikkje fått med seg at Garborg gjorde dette store arbeidet, og opplyser at Odysseen første gong blei utgjeven på norsk i 1922.

Men Bokklubben har likevel gjort ein god jobb; dei har fått Erik Fosnes Hansen til å skriva forord, – og det gjer han på ein glimrande måte. Han sluttar slik:

Når Den norske Bokklubben nå utgir P. Østbyes gjendiktning fra 1922, har norske lesere sjansen til å tilegne seg klassisk dannelse i ordets bokstaveligste forstand. Og dessuten anledningen til å legge ut på verdens største, eldste og mest fantastiske odyssé, nemlig selve Odysseen.

Petter Dass-museet

Måndag var eg ein dagstur frå Vega til Petter Dass-museet på Alstahaug. Det nye hovudbygget, teikna av Snøhetta AS, er eit kvalitetsbygg som eg har sett fram til å besøkja. Sist eg var på staden, var det under bygging. Bygget svarte til forventningane!

Hovudutstillinga var også interessant, sjølv om den gjekk mindre i djupna på Petter Dass sitt forfattarskap enn eg hadde rekna med. Dette trekket var enda meir tydeleg i omvisninga me fekk i utstillinga. Me fekk heldigvis med oss ein bildeserie som var god. Deretter følgde me ein guide som var flink på å fortelja om bygget og om koss utstillinga var bygd opp, vidare også om Borgny Farstad Svalastog sin kunst som var stilt ut i museet. Veldig bra!  Men guiden hadde lite å seia om Petter Dass. Det verka som om ho var mest opptatt av at han som ung huslærar var “nøytt til” å gifta seg. Det er då sanneleg ikkje derfor han er huska og er verdt eit praktmuseum!

Les om Petter Dass’ sine skrifter på museet sine nettsider her.

Brobyggere – mot alle odds

Endelig en bok som Bridgebuilders, om menneskene, utfordringene og undervisningen. Det utfordrer også oss i Norge – forsoningen er viktig her også.

Mange mener mye om situasjonen i Midtøsten. Det blir mange ord og sterke meninger.

Disse unge israelerne og palestinerne gjør noe.

Hvordan kan konflikten i Midtøsten løses? Ved at flere heier på palestinerne? Eller på israelerne? Hjelper det om vi roper høyere? Eller bidrar det bare til å forsterke konflikten?

Les meir

Les også om Bridgebuilders her.

God bok om Dødehavsrullane

Sjå Anders Aschim si bokmelding Nordlys over Dødehavsrullene.

Dette gjeld boka Dødehavsrullene. Deres innhold, historie og betydning.

Eg er godt i gang med å lesa boka, som er redigert av Årstein Justnes. Det eg hittil har lese, er svært interessant og lett tilgjengeleg. Dette er ei artikkelsamling, så du treng ikkje lesa alt i samanheng, – du kan (først) velja ut dei innfallsvinklane som vekkjer mest interesse.

Anders kallar boka innsiktsfull og epokegjerande. Det er ikkje vanskeleg å underskriva.

Ny bok om Dødehavsrullane

Boka Dødehavsrullene. Deres innhold, historie og betydning med Årstein Justnes som redaktør, har nettopp kome ut på Høyskoleforlaget. Boka er eit fellesnordisk prosjekt.

Forlaget skriv:

Boken er en oppdatert innføring i skriftene som ble funnet i elleve huler i nærheten av Qumran-ruinene ved Dødehavet – ofte omtalt som det mest sensasjonelle tekstfunn i det 20. århundre. Den gir et overblikk over hele skriftsamlingen og en innføring i tekstenes historiske, religiøse og sosiale sammenheng. Den presenterer de siste tiårs forskning og drøfter nyere teorier om tekstene og bosetningen i Qumran på bakgrunn av hele tekstmaterialet, som nå er kjent og tilgjengelig. Boken skildrer ideologi og praksis hos de gruppene som forfattet skriftene, og viser hvordan utforskningen av Dødehavsrullene har åpnet for nye perspektiver i synet på Bibelen, jødedommen og tidlig kristendom.

“Dødehavsrullene – deres innhold, historie og betydning” er blitt til i et samarbeid mellom nordiske Qumran-forskere, og utkommer i separate utgaver på norsk, finsk, dansk og svensk. Den norske utgaven er redigert av Årstein Justnes ved Universitetet i Agder, én av to nordmenn som har tatt doktorgraden på disse tekstene.

Sjå innhaldslista her.

Dette ser interessant ut! Eg seier ikkje meir.

Kong David sitt palass?

Eg har tidlegare skrive om Eilat Mazar sine arkeologiske utgravingar i Davidsbyen i Jerusalem. Ho hevdar blant anna at ho har funne kong Davids palass! Nå er den foreløpige rapporten om dette funnet gjeve ut som bok.

(Oppdatering 25.10.2009: For eit par veker sidan var eg i Davidsbyen. Då kjøpte eg rapporten og tok bl a dette biletet frå utgravingane).

Todd Bolen kommenterer på BiblePlaces Blog:

The first preliminary report of Eilat Mazar’s excavations of the City of David is provocatively entitled, The Palace of King David.  The cover art shows an artist’s reconstruction of the palace, based on far more than what Mazar has excavated in her first three seasons.

Her er utgjevaren sin informasjon om boka med rapporten frå utgravingane:

The Palace of King David
Excavations at the Summit of the City of David: Preliminary Report of Seasons 2005-2007

by Eilat Mazar
Shoham Academic Research and Publication, 2009
100 pages + numerous full color pictures, English
Paper
ISBN: 9789659029952
Your Price: $22.50
www.eisenbrauns.com/item/MAZPALACE

Unik hebraisk boksamling

New York Times skriv i artikkelen A Lifetime’s Collection of Texts in Hebrew, at Sotheby’s om ei svært spesiell boksamling som akkurat nå er lagt ut for sal.

Is bibliophilia a religious impulse? You can’t walk into Sotheby’s exhibition space in Manhattan right now and not sense the devotion or be swept up in its passions and particularities.

Bokbyen ved Skagerrak

Nokre timar i Tvedestrand, bokbyen ved Skagerrak. Det var eitt av mange ferieønskje for den turen Inger og eg er på nå. Ein bokby er ein liten stad med mange antikvariat og bokutsal. Så vidt eg forstår, er det visse kriterium som skal til for at ein stad kan kalla seg ein bokby. I Norge har me to slike bokbyar; Fjærland og Tvedestrand. 

Inger valde å sjå på kunsthandverk i Risør den dagen, og eg hadde nokre timar då eg bare kunne gå og sjå i bokhyller og bøker. Ja, eg fann også eit par bøker eg kjøpte, men det er ikkje hovudsaka ein slik dag. Det er spennande i seg sjølv bare å gå og leita, lesa, tenkja, drauma og sjå. Sola skein både ute og inne!

Kvart bokutsal har sin sjarm. Skal eg dela ut blomar, vil eg seia at Skagerrak Antikvariat og Ex Libris gav dei største opplevingane. Slik skildrar dei seg sjølve:

• Skagerrak Antikvariat – bokhus i tre etasjer med 60.000 eksponerte bøker. Allment antikvariat med spesialkompetanse på nynorske bøker.
• Ex Libris – “i antikvariatet med 67 hjørner finner du sikkert en krok etter ditt hjerte. Ti rom fulle av bøker og godstoler som innbyr til lesing, filosofering og kaffe”

Då eg kom tilbake til bilen, kom eg fort ned på jorda igjen. Eg hadde fått parkeringsbot.

Mark Twain i Jerusalem

Humorist og forfattar Mark Twain var i Jerusalem i 1867 og budde då på Mediterranean Hotel. Her skreiv han visstnok ein liten del av reiseskildringa The Innocents Abroad.

Nå har forskarar og arkeologar funne ut kvar dette hotellet låg; det er den same bygninga som i dag kallast The Wittenberg House. Bygninga ligg i det muslimske kvarteret i Gamlebyen.

Les om saka i Haaretz

(via PaleoJudaica)

Comenius om biblioteket

Et bibliotek er et apotek der man oppbevarer medisiner mot tankesykdommer i esker som kalles bøker.

Det er den tsjekkiske pedagogen Johann Amos Comenius (1592-1670) som har gjeve oss denne definisjonen. Eg fann sitatet i Aschehougs kulturguide for Praha, side 239.

Litterær leik

Søren Holst skriv bloggen PergaMent, ein spennande dansk blogg om “bibelforskning og det der ligner”. Eg er ofte innom og les kva han har skrive. Nå har han blitt med på ein litterær selskapsleik og har “tagga” meg. Reglane, sjølvsagt i dansk språkdrakt, er slik: Man …

1. Rækker ud efter den nærmeste bog
2. Slår op på side 123
3. Finder den femte sætning på siden
4. Lægger denne og de følgende to sætninger ud på webloggen (sammen med instruktionerne)
5. Kommenterer citatet
6. Sender legen videre til fem andre personer og krediterer den som sendte legen til en.

Eg har akkurat kome heim frå ferie i Praha. For mitt vedkomande har det sjølvsagt, i tillegg til alle dei vanlege turistmåla som Karlsbrua, slottet og Gamlebytorget, blitt ein del fokus på bøker og på det jødiske Praha.

Og faktisk blir den næraste boka akkurat nå den eg sist har lese i: Ctibor Rybár: Jewish Prague. Notes on history and culture. Praha 1991. Boka kan karakteriserast som ein relativt omfattande, men litt utdatert guide til det jødiske Praha. Eg har kjøpt andre og nyare bøker om temaet, men det blei likevel denne som fekk vera med i den litterære leiken. Eg fann boka i ei tilbodshylle for 49 CZK, altså ca NOK 16.

Det aktuelle avsnittet handlar ikkje om Praha, men om Terezín (Theresienstadt), garnisonsbyen som under krigen blei gjort om til ein jødisk ghetto og konsentrasjonsleir:

The cynicism of the Nazi management of the Terezín ghetto is also witnessed by a case in June 1944 when the Nazis granted permission for a commission of the International Red Cross Committee to visit the Terezín camp, which was supposed to be presented to the world public as an “exemplary German camp for the re-education of Jewish citizens.”

The Germans put up a cruel show in front af the commission and thus also in front of the world and after so-called beautifying activity (Verschönerung) the members of the international commission saw only buildings which had been carefully prepared for inspection in advance, including a selected group of prisoners or individuals.

It is a tragic fact that many members of the commission were successfully convinced that everything was in order.

Sjølv om tyskarane på dette tidspunktet greidde å kamuflera den eigentlege situasjonen i Terezín, forstod kommisjonen på slutten av krigen at byen var det den heile tida hadde vore, ein konsentrasjonsleir.

Inger og eg tok ein dagstur til Terezín mens me var i Praha. I Det litle fortet fekk me blant anna sjå eit rom som var innreia som “model barbershop” i 1944. Det var fullt av vaskar og speil langs veggane. Delegasjonen frå Røde Kors blei ført gjennom dette rommet. Det dei ikkje fekk vita, var at rommet aldri hadde vore i bruk. Vaskane var ikkje eingong kopla til nokon røyr!

Denne litterære leiken minnar forresten om blogge-tikken, som eg var med på for eit drøyt år sidan. På same vis som den gong, kjenner eg meg fri til å tolka spelereglane litt fritt. Den gong løyste eg oppgåva, men lét vera å senda det kjedebrevsliknande tiltaket vidare. Denne gongen sender eg under tvil leiken vidare, men i mindre omfang enn reglane tilseier. Leiken går nå, saman med ei venleg helsing, til tre utvalde og litteraturinteresserte medbloggarar: den levande boka Bjørnar, salmediktaren Heidi og biografiforfattaren Anders.

Leve langsomheten

Denne veka har eg funne fram boka Leve langsomheten av Owe Wikström frå bokhylla mi. Eg har bladd i den og lese litt her og der. Eg huskar at eg likte boka godt, då eg las den for fem år sidan, samtidig som eg innser at eg framleis har mykje å læra på dette området. Grunnen til at eg har tatt boka fram akkurat nå, er at eg om eit par dagar har ansvar for eit arrangement der forfattaren skal ha foredrag over dette temaet.

Owe Wikström er svensk forfattar og religionspsykolog. Han har skrive mange bøker, og fleire av dei er omsette til norsk. Her er forlaget sin omtale av Leve langsomheten:

Hvem rekker å nyte livet? Hva skjer med den som tvinges til å være effektiv hele tiden? Hvorfor er det så mange som snakker om lengselen etter langsomhet – for så å jage videre i neste sekund? Kanskje fordi selve nedbremsingen er problematisk. Svarte tanker stiger mot overflaten. Den etterlengtede stillheten har mange lag.

Owe Wikström maner til motstand mot samtidens jag. Følg ikke alltid med i tiden! Finn tilbake til den gode ensomheten! Han resonnerer omkring de store mangelvarene i vår tid: den gode stillheten og det dype alvoret. Han reflekterer over behovet for å være lat og å føre lange samtaler, mystikkens tiltrekning og menneskets redsel for å begynne på reisen til sitt indre. Noen ganger er den indre og den ytre reisen sammenfallende. Forfatteren skriver om reiser til Budapest, Sankt Petersburg og Assisi, pilegrimsreiser for eksistensiell ettertanke.

Leve langsomheten er lettlest og lærd, alvorlig og drastisk. Den kan med fordel leses på et behagelig sted, for eksempel på kafé eller i en deilig lenestol.

For å seia det sånn: eg gleder meg til torsdag kl 19.00. Det blir ein kveld som utfordrar til refleksjon og ettertanke. I tillegg til foredragshaldaren blir det ein heil del musikk ved musikarane Magnhild Mo, Olav Mo og Ola Ohm. Kvar det skjer? I Stavanger domkyrkje.

Oppdatering etter møtet med Wikström: Les meir her.

Ein betre vår ein gong

Anders Aschim, som eg har mykje felles med (gamal speidar, prest og bloggar på BlixBlog), har nå fått ferdig Blixbiografien sin, Ein betre vår ein gong. Eg er litt seint ute med å gratulera, men gjer det likevel.

Gratulerer så mykje, Anders!

Det er flott at boka har fått strålande omtale, sjå f eks Bjørn Kvalsvik Nicolaysen si melding i Dag og Tid:

Meisterleg om salmemeisteren

God sakprosa, eller litteratur i det heile, får vi når den som skriv,
orkar å tenkje og skjønar at tenking er arbeid. Biografien om Elias
Blix (1836–1902) er resultatet av hardt arbeid, men framlagt på ein
leikande lett måte som gjer boka kjekk å lese, og svært opplysande,
både for næmingar og dei som kjenner perioden godt. Her er det ei mengd
nytt stoff, som vert sett inn i ei forklårande forteljing så det vert
greitt å forstå både kva inntrykk Blix tok av om­­veltingane i samtida,
og kva for påverknader han sjølv stod for. Det er meisterleg gjort,
ikkje mindre enn eit kunststykke, å få den store mengda av nye
opplysning­ar til å føye seg inn i eit stort heilskapsbilete, utan at
framstillinga løyser seg opp i fragment og digresjonar og utan at det
kjem trøyttande oppattakingar. (les meir)

Dagbladet har også melding av boka, sjå her.

Ny bok av Anne Rice

Eg les Kristus – Egypteren for tida. Dette er ein interessant roman om Jesu barndom. Nå har den tidlegare grøssarforfattaren kome med ei ny Jesus-bok: The Road to Cana.

    The second book in Anne Rice’s hugely ambitious and courageous life of Christ begins during his last winter before his baptism in the Jordan and concludes with the miracle at Cana.

   

(…)

As with Out of Egypt, the opening novel, The Road to Cana is based on the Gospels and on the most respected New Testament scholarship. The book’s power derives from the profound feeling its author brings to the writing and the way in which she summons up the presence of Jesus. (les meir)

Gamle teologiske tidsskrift

Eg ryddar i esker på det som skal bli heimekontoret mitt. Er det nokon som er interessert i ei samling gamle teologiske og kyrkjelege tidsskrift? Tidsskrifta er for det meste meir enn 50 år gamle, nokre ca 100 år gamle. Det dreier seg om Luthersk Kirketidende, Luthersk Ugeskrift, For Kirke og Kultur, Tidsskrift for Teologi og Kirke og eit som heiter Kirkebladet som eg ikkje veit så mykje om. Interesserte må sjølv kunne henta eskene heime hos meg på Bryne.

Oppdatering: Alt er nå henta!