St. Olav i Betlehem

Dette maleriet av St. Olav er ein fresko frå det 12. hundreåret i Fødselskyrkja i Betlehem, kyrkja som er bygd over Jesu fødestad.

Eg syns det er interessant at den norske helgenkongen ca 150 etter sin død på Stiklestad, var så viktig at korsfararene avbilda han på ei av søylene i Fødselskyrkja.

Den som har vore i Betlehem og sett søyla, veit at biletet i dag dessverre bare er svakt synleg. Denne gjengjevinga har eg på eit gamalt kalenderblad frå 1941, utgjeve av Dreyers Grafiske Anstalt i Stavanger.

Det har vore Olsok denne veka. Denne minnedagen (29. juli) for Olav Haraldsson / Olav den heilage blir ikkje markert så veldig tydeleg i Den norske kyrkja, bortsett frå at Olavsfestdagene i Trondheim har ei viss kyrkjeleg tilknyting.

Thor Bjarne Bore har blogga på verdidebatt.no om Olavsarven – aktuell i dag? Han skriv bl a:

Det nasjonalistiske i Olavsarven er neppe noe vi har særlig bruk for nå. Derimot kan Olavstradisjonen brukes positiv til å framheve lange linjer og framfor alt til å framheve det spesielle ved den kirkelige tradisjonen, det som ikke kan fås ved enhver ideologisk hjørnebutikk elles. (Les meir)

Helgenkongen har blitt aktuell i år også ved at Snorres saga om han er bearbeidd (i Stavanger!) og gitt ut på ny av Edvard Eikill i samarbeid med historieprofessor Torgrim Titlestad. Tittelen har blitt Den store sagaen om Olav den hellige. Forlaget skriv:

For første gang på moderne norsk lanseres denne sagaen i sin helhet. Mens sagaen om Olav Haraldsson den hellige i Heimskringla er en av flere sagaer, er denne versjonen skrevet med fokus på Olav fra innledningen av. Dermed blir dette en helt spesiell leseropplevelse. Verket fremstår som en veldreiet biografi hvor helgenen Olav trer i bakgrunnen og først viser sine trekk mot slutten – før det dramatiske slaget på Stiklestad. Med en visuell fremstillingsevne tar forfatteren oss med på flere spennende reiser gjennom det politiske landskapet i Norge for tusen år siden, med livsnære portretter av personligheter og tankeganger vi kan kjenne igjen i vår egen tid. Dette må være en av verdenslitteraturens mest fascinerende politiske biografier gjennom tidene! Årets store bokbegivenhet! Levert av © DnBB AS

Eg kan styra mi begeistring for påstanden “for første gang på moderne norsk”. Det er rett nok nokre år sidan Snorre kom ut, og eg er einig i at den utgåva eg har i bokhylla, kan opplevast tung språkleg sett. Eg vil likevel tru at tidlegare tiders utgåver, både på bokmål og nynorsk, har blitt oppfatta relativt moderne då dei var nye. Men trass i denne motførestellinga, kan eg godt tenkja meg å lesa den nye utgåva av sagaen.

Respekt for heilage stadar

Heilage stadar har krav på respekt. Dette er, etter mitt skjøn, heilt grunnleggjande, og faktisk også heilt opplagt. Eg ønskjer at slike stadar skal bli respekterte av alle menneske, uavhengig av religion. Derfor er det også naturleg for meg å respektera andre religionar sine heilage stadar.

For meg som er kristen, dreier dette seg først og fremst om vigsla kyrkjebygg og kyrkjegardar og om geografiske stadar som er knytt til Jesu liv og andre viktige bibelforteljingar. Dessutan kan og bør sikkert ein del stadar av kyrkjehistorisk interesse, også reknast som heilage. Det har ikkje minst fornyinga av pilegrimstradisjonen vist oss.

På denne bakgrunn er eg glad for det arbeidet som nå pågår for å få formulert A code on holy sites. Denne veka har konferansen Hellige steder – plasser for konflikt og dialog blitt halden i Trondheim. I dag har deltakarane, i følgje NTB, lagt fram eit sluttdokument som dei håper kan bli utgangspunkt for ein framtidig FN-konvensjon. Dessverre er ikkje teksten i dokumentet gjengjeven i Vårt Land sin omtale av saka.

Det var En verden i dialog (ENVID) og Oslosenteret for fred og menneskerettigheter som stod bak konferansen. Her er eit utdrag frå omtalen på Oslosenteret si heimeside:

Historien er full av eksempler på at kirker, moskeer og synagoger blir misbrukt av politiske ledere for å spre hat i krig og konflikt. Mandag 27. juli samles politiske og religiøse ledere i Trondheim for å lage felles retningslinjer som skal beskytte hellige steder og gjøre dem til verktøy for fred. – Konflikter rundt hellige steder må inkluderes i fredsdialoger, sier lederen for Oslosenteret for fred og menneskerettigheter, Kjell Magne Bondevik.

Religiøse ledere, akademikere, internasjonale organisasjoner og politikere fra Midtøsten, Balkan og Tyrkia møtes i Trondheim 27. og 28. juli for å diskutere hellige steders rolle i konflikt.

(…)

– Midtøsten-konflikten viser viktigheten av hellige steder. Det er åpenbart at en løsning på Israel-Palestina-konflikten må inkludere spørsmål om eierskap og bruk av de hellige stedene i Jerusalem. Denne dimensjonen har ikke blitt ivaretatt på en god nok måte i tidligere forhandlinger. Konflikten om Jerusalem viser at politiske prosesser i mange tilfeller ikke kan løsrives fra religion, selv om det ikke dreier seg om en religionskonflikt, sier Oslosenterets leder Kjell Magne Bondevik.

(Les meir)

(Notatet er oppdatert 31.07.2009)

Davidsbyen i Jerusalem

Israel Antiquities Authority har lagt ut ein film på 9 minutt frå Davidsbyen i Jerusalem (sjå film).

Filmen viser nye utgravingar, bl a Siloadammen (biletet), den herodianske gata (her) som går opp frå Siloadammen til tempelhøgda og dreneringskanalen (her) som går under denne gata.

(via BiblePlaces Blog)

Skipstrafikk i Romarriket

Det står ein del om skipstrafikken på Middelhavet i NT. Dette havet var nærast ein romersk “innsjø” og det var sjølvsagt ein omfattande trafikk mellom dei ulike delane av Romarriket. Sjøvegen var den raskaste og beste vegen å frakta varer på, så lenge det var sommarhalvår og trygt på sjøen. Derfor er det av interesse, også i eit bibelarkeologisk perspektiv, når det nyleg er gjort eit omfattande funn av fem romerske handelsskip frå perioden 1. hundreår f.Kr. til 5. hundreår e.Kr. på vestkysten av Italia.

Men før eg refererer meir frå dette skipsfunnet, tar eg med ein nytestamentleg tekst som er relevant i denne samanhengen. Då Paulus blei transportert som fange frå Cæsarea til Roma, reiste følget den lengste delen av reisa med eit handelsskip som frakta korn frå Alexandria i Egypt til Italia. Slik begynte turen i følge Apg 27,1-6:

Då det var avgjort at vi skulle segla til Italia, gav dei Paulus og nokre andre fangar over til ein offiser med namnet Julius frå Den keisarlege hæravdelinga. Vi gjekk om bord i eit skip frå Adramyttium som skulle til hamnene i Asia, og la så ut. Saman med oss var makedonaren Aristarkos frå Tessalonika. Dagen etter la vi til land i Sidon. Julius var venleg mot Paulus og gav han lov til å vitja venene sine og nyta godt av deira omsorg. Vi sette til havs att og segla i le av Kypros, fordi vinden bar imot. Så segla vi over havstykket utanfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia. Der fann offiseren eit skip frå Aleksandria som skulle til Italia, og han sette oss om bord i det.

Nå er det altså gjort eit interessant funn av fem handelsfartøy i relativt god stand på 100 meters djup ved den italienske øya Ventotene midtvegs mellom Roma og Napoli.

Reuters skriv:

A team of archaeologists using sonar technology to scan the seabed have discovered a “graveyard” of five pristine ancient Roman shipwrecks off the small Italian island of Ventotene.

(…)

The vessels were transporting wine from Italy, prized fish sauce from Spain and north Africa, and a mysterious cargo of metal ingots from Italy, possibly to be used in the construction of statues or weaponry.

Gambin said the wrecks revealed a pattern of trade in the empire: at first Rome exported its produce to its expanding provinces, but gradually it began to import from them more and more of the things it once produced.

(…)

Due to their depth, the ships have lain untouched for hundreds of years but Gambin said the increasing popularity of deep water diving posed a threat to the Mediterranean’s archaeological treasures.

(Les meir)

Oppdatering 31.07.2009: Morgenbladet har denne veka ein oppfølgingsartikkel om skipsfunnet utanfor Italia, med kommentarar frå marinbiologen Marek E. Jasinski ved NTNU:

– Vrak fra antikken inneholder alltid hauger med amforaer stilt oppå hverandre. I dag pakker man i kasser og containere. På den tiden pakket man alt i amforaer: Vin, olje, korn, fiskesaus.

– Hvor langt bakover i tid kan man finne skip med intakt last?

– Egentlig er det ingen tidsbegrensning. Rent teknisk kan man gå tilbake til de eldste sivilisasjoner, til da menneskene for første gang begynte å bruke skip.

(…)

– Når man finner et forlist skip, kan det føre til krangler om hvem som har rett på skattene?

– Ja. I territoriale farvann tilfaller som regel funnet den konkrete staten. Det er mer sammensatt i internasjonale farvann. UNESCO har nettopp vedtatt en konvensjon om historiske skipsvrak i internasjonale farvann. Den er ratifisert av en del stater, men ikke av Norge. Det er en del politikk inne i bildet.

– Hvordan ligger undervannsarkeologien an i forhold til den type arkeologi som foregår på landjorda?

– I vitenskapen sier man at vi per i dag vet mer om Mars enn om havbunnen. Bare dét viser hvilke muligheter man har i marinarkeologien.

(Les meir)

Herodes’ grav på Herodion

Tidsskriftet Smithsonian har ein lengre og innhaldsrik artikkel om Herodion og om funnet av kong Herodes si grav på staden. Eg har tidlegare skrive ein del om funnet av denne grava i 2007 (bl a her).

Eg anbefaler gjerne Barbara Kreigers artikkel, som for øvrig viser at ikkje alle er like overbeviste om at Ehud Netzer verkeleg har funne Herodes si grav!

Her er eit utdrag:

Finding King Herod’s Tomb
After a 35-year search, an Israeli archaeologist is certain he has solved the mystery of the biblical figure’s final resting place

Shielding my eyes from the glare of the morning sun, I look toward the horizon and the small mountain that is my destination: Herodium, site of the fortified palace of King Herod the Great. I’m about seven miles south of Jerusalem, not far from the birthplace of the biblical prophet Amos, who declared: “Let justice stream forth like water.” Herod’s reign over Judea from 37 to 4 B.C. is not remembered for justice but for its indiscriminate cruelty. His most notorious act was the murder of all male infants in Bethlehem to prevent the fulfillment of a prophecy heralding the birth of the Messiah. There is no record of the decree other than the Gospel of Matthew, and biblical scholars debate whether it actually took place, but the story is in keeping with a man who arranged the murders of, among others, three of his own sons and a beloved wife.

Long an object of scholarly as well as popular fascination, Herodium, also called Herodion, was first positively identified in 1838 by the American scholar Edward Robinson, who had a knack for locating biblical landmarks. After scaling the mountain and comparing his observations with those of the first century Jewish-Roman historian Flavius Josephus, Robinson concluded that “all these particulars…leave scarcely a doubt, that this was Herodium, where the [Judean] tyrant sought his last repose.” Robinson’s observation was confirmed later that century by Conrad Schick, the famous German architect and archaeologist who conducted extensive surveys of Jerusalem and its nearby sites.

Mot slutten av artikkelen skildrar ho korleis professor Ehud Netzer som fann grava i 2007, viser henne fram på staden:

Clad in work shorts, hiking shoes and a well-worn leather Australian bush hat, Netzer scampers up the path to the tomb site. The septuagenarian offers me a hand as I seek a toehold. He greets the crew in Hebrew and Arabic as we pass from one section, where workers wield pickaxes, to another, where a young architect sketches decorative elements.

The tomb site is nearly barren, but the podium that bore the royal sarcophagus hints at magnificence. It is set into the stony earth, partially exposed and unmarred, the joints between the smooth white ashlars (slabs of square stone) so fine as to suggest they were cut by a machine. Netzer has also found the corner pilasters (columns partially built into the walls), enabling him to estimate that the mausoleum, nestled against the side of the mountain, stood on a base 30 by 30 feet and was some 80 feet high—as tall as a seven-story building. It was built of a whitish limestone called meleke (Arabic for “royal”) that was also used in Jerusalem and in the nearby Tomb of Absalom—named after the rebellious son of King David, but likely the tomb of the Judean King Alexander Jannaeus.

The mausoleum’s design is similar to the Tomb of Absalom, which dates to the first century B.C. and is notable for its conical roof, a motif also seen at Petra. The remnants of the mausoleum’s facade are composed of the three elements of classical entablature: architraves (ornamental beams that sit atop columns), friezes (horizontal bands above the architraves) and cornices (crown molding found on the top of buildings). Netzer has also found pieces of five decorative urns. The urn was a funerary motif, used notably at Petra.

Despite the work still to be done—excavating, assembling, publishing the data—Netzer is clearly gratified by what he has learned, which is, he says, the “secret” of Herodium: how Herod found a way to keep his vow and be buried in the desert. “In my field, ancient archaeology, you could say that once circumstances give me the opportunity to be quite certain, it’s not in my character to have further doubts.”

(Les meir)

Jerusalem som turistmål

For meg er Jerusalem eit favoritt-reisemål.

Byen som ligg oppe i fjella i Israel, 800 meter over havet, har ein heilt spesiell posisjon både religiøst, politisk og historisk. Den har ei 3000-årig historie. Det er ein fantastisk by å gå rundt i, det er alltid noko nytt å oppdaga. For meg er den delen av historia som er knytt til Bibelen og til kyrkjehistoria mest interessant.

Biletet er tatt på Oljeberget med utsikt over Tempelhøgda og Gamlebyen. Det moderne Vest-Jerusalem ligg langt bak, så vidt mogleg å skimta.

Travel + Leisure Magazine har sett opp ei liste over dei beste turistbyane i verda. Jerusalem er plassert som nr 17 på denne lista. Det må kunne kallast ei god plassering, sjølv om eg ville sett byen enda høgare på mi private liste! Reisemagasinet har plassert Udaipur i India heilt på topp, med Cape Town og Bangkok på 2. og 3. plass.

Arutz-7 kommenterer:

Jerusalem Mayor Nir Barkat released a statement Wednesday thanking Travel and Leisure for its contest. He noted that the award comes in recognition of the tremendous efforts that his office and Israel’s Ministry of Tourism are making on behalf of Jerusalem’s tourism infrastructures and marketing efforts.

“Jerusalem is a special place to more than 3.4 billion people of faith from around the world,” Barak said, “and my vision is to open up Jerusalem for everyone to enjoy.” He said his goal is to increase tourists to the city fivefold, from this year’s number of two million to 10 million each year.

(Les meir)

St. Svithun

I dag (15. juli) blir rekna som minnedag for St. Svithun, som er Stavangers skytshelgen.

Svithun er ikkje blant dei mest kjende helgenane, men her i Stavanger-distriktet er namnet hans godt kjent, også i vår tid. Sjølv har eg i barndomen sykla på Svithunsykkel, eg har vore tilsett på St. Svithun vidaregåande skule og eg har hatt mange flotte opplevingar i domkyrkja, som er vigd til St. Svithun. Det bør vel også nemnast at St. Svithun katolske menighet er ein av dei største kyrkjelydane i byen i dag.

Stavanger Aftenblad (papirutgåva 15.07.2009) har i dag eit stort oppslag om Svithun, som var biskop i Winchester på 800-talet. Informasjonen i avisa er stort sett henta frå den katolske kyrkja sin helgenbiografi Den hellige Svithun av Winchester (ca 800-862).

Martin Hengel (1927-2009)

Den kjende bibelforskaren Martin Hengel døydde 2. juli 2009. Her er eit utdrag frå ein nekrolog (The Telegraph 12.07.09) som seier noko om hans tankegang omkring jødedom, hellenisme og den tidlege kristne kyrkja:

Professor Martin Hengel, who died on July 2 aged 82, was professor of New Testament studies at the German university of Tübingen between 1972 and 1992, and one of the greatest biblical scholars of his time.

(…)

None the less he made a unique contribution to the understanding of the New Testament and Christian origins by combining his work in this field with no less expertise in the fields of Judaism and early church history. Thus his magnum opus Judaism and Hellenism (1969) broke new ground and changed the course of New Testament studies by demonstrating that the Judaism out of which Christianity evolved was one deeply influenced by Hellenism.

He argued also for the existence in Jerusalem of a sizeable community of Greek-speaking Jews (possibly 15 per cent of the population) which had its own synagogue and schools, and from which a group converted to Christianity. This group, he believed, continued to worship in Greek.

(Les meir)

Herodes sitt steinbrot?

Det er funne eit steinbrot som truleg har vore brukt av kong Herodes den store då han bygde sine praktbygg i Jerusalem. Herodes regjerte i Jerusalem i perioden 37-4 f. Kr.

Israel Antiquities Authority skriv i ei pressemelding, som også inneheld lenker til bilete:

A Large Stone Quarry from the End of the Second Temple Period was Exposed in Excavations the Israel Antiquities Authority is Conducting on Shmuel HaNavi Street in Jerusalem.

(…)

Dr. Ofer Sion, the excavation director on behalf of the Israel Antiquities Authority, believes, “The immense size of the stones (maximum dimensions: length 3 m, width 2 m, height 2 m) indicates it was highly likely that the large stones that were quarried at the site were destined for use in the construction of Herod’s magnificent projects in Jerusalem, including the Temple walls.

(…)

“We know from historical sources that in order to build the Temple and other projects which Herod constructed, such as his palace, hundreds of thousands of various size stones were required – most of them weighing between two and five tons each”, said Dr. Sion. “The dimensions of the stones that were produced in the quarry that was revealed are suitable for the Temple walls (…)”.  (Les meir)

(via Ferrell’s Travel Blog)

Nytt om Codex Sinaiticus

Codex Sinaiticus er eit svært viktig bibelsk handskrift. Det er 1600 år gamalt og blei funne på Katarinaklosteret i Sinaiørkenen. Dette manuskriftet inneheld blant anna det eldste kjente fullstendige nytestamentet.

Den største delen av handskriftet er i dag på The British Library. Eg har vore på i London og sett den delen som er stilt ut. Eg har også vore i biblioteket i Katarinaklosteret  og late meg imponera av den enorme mengda med gamle manuskript, – sjølv om munkane i klosteret altså har gjeve frå seg mykje av den største skatten frå biblioteket sitt. Det er før øvrig ikkje semje om kva som eigentleg skjedde for ca 150 år sidan då Constantin von Tischendorf fekk med seg dei viktige og gamle handsskrifta frå Sinai.

Så til det som er nytt: Codes Sinaiticus er nå tilgjengeleg på nettet, sjå her. I samband med dette blir det i desse dagar halde ein fagkonferanse om manuskriptet på The British Library:

Codex Sinaiticus is one of the world’s outstanding manuscripts. Together with Codex Vaticanus, it is one of the earliest extant Bibles, containing the oldest complete New Testament. This treasured codex is indispensable for understanding the earliest text of the Greek Bible, the transmission of its text, the establishment of the Christian canon, and the history of the book. Over 400 leaves survive and are held across four institutions: the British Library, Leipzig University Library, St Catherine’s Monastery and the National Library of Russia in St Petersburg.

To celebrate the virtual re-unification of all extant leaves of Codex Sinaiticus, on 6-7 July 2009, the British Library is hosting an academic conference on topics relating to Codex Sinaiticus. A number of leading experts have been approached to give presentations on the history, text, conservation, paleography and codicology, among other topics, of Codex Sinaiticus. Selected conference papers will be edited and published as a collection of articles. (Les meir)

Reuters har ein artikkel som inneheld interessante detaljar:

But there are still many unanswered questions about how the book came to be, said the British Library’s Juan Garces, project manager of Greek manuscripts, who worked on the digitisation

For instance, where was it made? which religious order commissioned it? And how long did it take to produce?

“The limits on access to this manuscript previously have meant that people (academics) have tended to dip, so that they have seized on particular things” to advance theories, Mr McKendrick said.

He said the website will enable research to be carried out in a holistic way for the first time, forcing top scholars to view their theories in context.

A good example, he said, was evidence advanced by some academics pointing to the theory that it could have been made in the ancient city of Cesarea in Israel.

“It is our hope this will provide the catalyst for new research and it is already creating great interest” Garces said. (Les meir)

Oppdatering 09.07.2009: Vårt Land skriv i dag om saka i artikkelen Verdens eldste bibel på nett.

Sommartreff i Israelsmisjonen

Sist veke var eg på Israelsmisjonen sitt Sommartreff i Grimstad. Me hadde nokre herlege dagar med sol og godt fellesskap i tillegg til interessante samlingar med bibeltimar, misjonsinspirasjon og mykje meir. Den yngre generasjon i return2sender fekk som vanleg prega sommartreffet i stor grad.

DagenMagazinet var på plass og laga ein reportasje som først og fremst fokuserte på misjonstivoliet laurdag ettermiddag og på return2sender sitt arbeid med å finna vegen vidare for bevegelsen:

— Alt en gjør for misjonen
Markedssjef i Israelsmisjonen Olav Lende lot generalsekretær Rolf Gunnar Heitmann barbere ham på hodet til inntekt for Israelsmisjonen lørdag.

(…)

— «Veien» er en idè for å øke bevisstheten om Return2Sender og å skape engasjement rundt den videre driften. For tre år siden ble organisasjonen opprettet. Vi har siden jobbet mye med hvordan vi skal nå ut til nye ungdommer i Norge, for vi mener vår sak hører hjemme i enhver kristen sammenheng i landet — å bringe evangeliet tilbake til utgangspunktet, forklarer han. (Les meir)