Paulus om Guds frelsesvilje

Er det slik at Gud har bestemt kven som skal bli frelste? Det finst bibeltekstar som kan forstås slik, og det finst kristne som held fast på ein tanke om at det er bestemt på førehand kven som skal og kven som ikkje skal bli frelste. Men Bibelen inneheld også tekstar som heilt tydeleg seier at Guds frelsesvilje er universell, at den gjeld alle menneske.

Me er inne i eit Paulusår, og eg markerer det her på bloggen med eit kjent sitat kvar månad, eitt frå kvart av dei tretten Paulusbreva i NT.

Me har nå kome til pastoralbreva, dvs 1. og 2. brev til Timoteus og brevet til Titus. Marssitatet er ei utsegn om Gud i 1. Tim.

Paulus skriv:

… han som vil at alle menneske skal bli frelste og læra sanninga å kjenna.

Dette er henta frå eit avsnitt om dei kristne si forbønsteneste, der forbøna blir grunngjeven i at Guds frelsesvilje gjeld alle menneske:

Framfor alt legg eg dykk på hjartet å bera fram bøn og påkalling, forbøn og takk for alle menneske. Be for kongar og alle som er i leiande stillingar, så vi kan leva eit stilt og fredeleg liv med gudsfrykt og vørdnad i alt vi gjer. Dette er godt og noko Gud, vår frelsar, gleder seg over, han som vil at alle menneske skal bli frelste og læra sanninga å kjenna.

For Gud er éin,
og éin mellommann er det mellom Gud og menneske,
mennesket Kristus Jesus,
han som gav seg sjølv som løysepenge for alle.

(1. Tim 2,1-6a)

Omtalen av Gud som vår frelsar, er typisk for pastoralbreva sitt gudsbilete (jfr 1. Tim 1,1 og 1,15). Dette i følgje Martin Synnes, ein av lærarane eg hadde då eg studerte teologi. Synnes har skrive ein kommentar til 1. Tim der han skriv slik om denne teksten:

Menighetens omsorg for alle mennesker har sin grunn i Guds vilje og ønske om å frelse alle. Menigheten er med sitt nærvær i verden, i sin forkynnelse og i sin praksis, forpliktet på dette. Hermed har ikke pastoralbrevene sagt at alle skal bli frelst. Guds frelservilje sikter mot at ethvert menneske må nå frem til å kjenne sannheten.

(M. Synnes: Vakthold om den skjønne skatt, 1996, s 127)

Tidlegare sitat:

• Juni 08: Rom 1,16 om evangeliet som ei Guds kraft til frelse
• Juli 08: 1. kor 13 om kjærleiken
• August 08: 2. kor 12,7-10 om tornen i kroppen
• September 08: Gal 3,26-29 om einskap i trua
• Oktober 08: Ef 1,1-2 med opningshelsinga
• November 08: Fil 4,4-7 om gleda
• Desember 08: Kol 1,15-17 om Kristi preeksistens
• Januar 09: 1. Tess 5,23 om ånd, sjel og kropp
• Februar 09: 2. Tess 2,16-17 om mot og styrke

Charlesworth om essearane

Debatten omkring Rachel Eliors kontroversielle teoriar om Dødehavsrullane, rullar og går i ulike samanhengar.

Artikkelen Dead Sea Scrolls’ origins spark debate er interessant, blant anna fordi den gjengir synspunkt frå professor James Charlesworth:

Charlesworth, whose own work focuses on editing and translating the Scrolls from Aramaic, Greek and Hebrew, said he is convinced that the Essenes wrote some of the texts. “Since Josephus mentions 120 features of the Essenes and I have found more than 100 of them in the Scrolls composed at Qumran, I have no doubts that the Qumranites should be identified with the Essenes mentioned by Philo, Pliny, Jospehus and many other historians in antiquity,” Charlesworth said in an e-mail.

Though contemporary Hebrew sources and the New Testament make no reference to the Essenes, Charlesworth noted that this is not unexpected, since “Essene” is a Greek word and the Qumranites never wrote in Greek. The New Testament does refer to “the Sons of Light,” a term used extensively by the authors of the Scrolls. Himmelfarb explained that Hebrew texts may have used other words to describe the group but that many of the proposed words are unconvincing.

(via PaleoJudaica)

Kontroversielt om essearane

Den israelske professoren Rachel Elior har vekt oppsikt med svært kontroversielle teoriar om opphavet til Dødehavsrullane. Eg har tidlegare skrive om at dette er eit tema for debatt. Nå blussar denne debatten opp igjen. Eliot hevdar at essearane truleg aldri har eksistert og at Dødehavsrullane truleg har bakgrunn blant saddukearane i Jerusalem.

Biletet viser ei av holene i Qumran, der Dødehavsrullane blei funne.

Morgenbladet har denne veka ein artikkel som gir informasjon om Elior sitt kontroversielle utspel:

I mer enn 60 år har historikere ment at «forfatterne» bak Dødehavsrullene var essenerne, en mystisk sekt fra i fjellene i Qumran. Der, ved nordenden av Dødehavet, levde de et asketisk liv og nedtegnet sine religiøse erfaringer. Nå møter denne bredt aksepterte teorien motstand, nærmere bestemt av Rachel Elior, professor i jødisk tenkning ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem. For ifølge Elior har essenerne trolig aldri eksistert. Og dermed har også det hun kaller et av det 20. århundrets mest betydningsfulle arkeologiske funn – Dødehavsrullene – et helt annet opphav. (Les meir)

Oppdatering: Sjå grundigare omtale på to gode bloggar:

• Nå på norsk på qumran.no
• Essæerne der blev væk … ? på PergaMent

Oppdatering II: Torleif Elgvin, norsk ekspert på Dødehavsrullane, uttaler seg om Eliors teoriar i Vårt Land 28.03.2009 (papirutgåva). Han hevdar at teoriane er usannsynlege og at Elior manglar kompetanse på forsking om Dødehavsrullane.

Her er eit utdrag:

- Ho har ikkje studert det arkeologiske materialet. Arkeologiske funn bind holene der skriftrullane vart funne til busetningane like ved. Ein har to typar krukker som er funne både i holene og i busetningane like ved, som ikkje er funne nokon annan stad, argumenterer Elgvin.

- Korleis blir Eliors synspunkt motteke blant forskarar i Israel?

- Ho er ein outsider i fagmiljøet og svært få er overbevist av teoriane hennar. Eg meiner ho trakkar i eit bedd ho ikkje har greie på.

- Kor viktig er det å vite kven som har skrive daudehavsrullane?

- Uansett korleis ein konkluderer om forfattarskap, er bokrullane unike kjelder til dei jødiske miljøa som gir oss bakgrunnen til Jesus og den første kristne kyrkja, seier Elgvin.

Framtid for Dødehavet?

Dødehavet er ein svært spesiell stad. Det er det lågaste punktet på jorda, vatnet har ein spesiell konsistens på grunn av alle mineralane i vatnet, og naturen rundt er vill og vakker. Ved nordenden ligg byen Jeriko, som av nokre blir omtalt som den eldste byen i verda. I Bibelen blir innsjøen oftast kalla Saltsjøen.

Eg har tidlegare skrive om at Dødehavet minkar. I helga har det vore medieoppslag om at klimakrisa også påverkar framtida for Dødehavet. Samtidig blir det lagt vekt på at den politisk kompliserte situasjonen i området, (sjølvsagt) gjer samarbeidstiltak vanskelege.

For det er trolig bare gjennom tverrpolitisk samarbeid at Dødehavet kan reddes fra å tørke inn. Sviktende tilførsel av vann fra elva Jordan og andre vassdrag har ifølge Verdensbanken ført til at vannstanden i innsjøen falt med 26 meter fra midten av 1960-årene til 2007. (Les meir)

Maria bodskapsdag

I dag, på Maria Bodskapsdag, vil eg minna lesarane på at Maria har ein viktig plass i vår kristne tru, også i ei luthersk kyrkje. For det første er Maria Jesu mor og derfor nemnt i truvedkjenninga vår. Og så er ho eit eksempel på eit fromt menneske som ikkje ville framheva seg sjølv, men heller vera ein tenar for Herren då han kalla henne til ei heilt usannsynleg teneste.

Feiringa av Maria Bodskapsdag ni månadar før jul har ein lang tradisjon i den kristne kyrkja. For fleire hundre år sidan var 25. mars ein eigen heilagdag, nå markerer Den norske kyrkja dagen på den søndagen som kjem nærast 25. mars.

Sjå og tidlegare notat om Nasaret.

Israel Education Forum

Messianske jødar og arabiske kristne i Israel har gått saman om å danna Israel Education Forum. Eg syns det er flott at trua kan skapa gode relasjonar mellom folk som i ein konfliktfylt situasjon lett kunne hatt eit negativt bilete av kvarandre. Dei ser at dei har felles utfordringar og at skulane deira kan ha nytte av å stå saman og samarbeida.

Globalization in general leads to openness and that will lead to unprecedented exposure of the Christian message worldwide. That is true in Israel too but this message will be faced with layers and layers of stereotypes and a long history of prejudice. The Israel educational forum will have to deal with these layers in a fresh and creative way in order to make the message of Jesus known and accepted in the same spot where He lived.

Det er arabaren Botrus Mansour frå Nazareth Baptist School som svarar slik på eit spørsmål om kva som er den største utfordringa som møter arabiske kristne og messianske truande når dei skal formidla evangeliet til neste generasjon.

Sjå artikkelen Messianic, Evangelical Educators Create New Forum på ChristianityToday liveblog.

Dybde på nettet?

Morgenbladet har denne veka ein interessant artikkel i samband med at verdsveven www er blitt 20 år. Her får me ulike synspunkt på kva nettet gjer med oss. Blant dei mange som uttaler seg, er Jan Kjærstad og Thomas Hylland Eriksen. Begge nyttar ordet dybde. Men dei vurderer nettet ulikt som arena for refleksjon og djupe tankar.

Kjærstad er positiv:

– Enkelte vil si at nettet gjør oss dårligere til å fokusere. Hva tror du om det?

– Jeg tror det er svartmaling. Nettet er en liten brikke i evolusjonen, det er det siste redskapet vi har utviklet. Sånn sett kan man se på det som en forlengelse av kroppen, som en ny legemsdel. Internett er et stort instrument man kan bruke til å samle mange biter, og gå i dybden på det som interesserer, sier Jan Kjærstad.

Hylland Eriksen kjem derimot med kritiske tankar:

Professor i kulturell kompleksitet ved UiO og forfatter Thomas Hylland Eriksen tilhører de som er bekymret. – Nettet fører til vekst i bredde, men tap av dybde. Vi kan sende femti e-poster på en formiddag, men det behøver ikke stå noe i noen av dem. Teknologien legger overhodet ikke til rette for fordypelse og sammenheng. Ordet «fordi» blir sjeldent, evnen til å tenke i lange kausale kjeder blir svekket, mener Hylland Eriksen.

For eigen del opplever eg at nettet både er eit fantastisk informasjonsmedium og ein grisk tidstjuv. Minutta går fort framfor pc’en. Likevel kan det vera ein stad for viktig refleksjon. Eg har nå brukt nokre minutt til å lesa og kommentera artikkelen i Morgenbladet. Det har ikkje vore unyttig.

Les heile artikkelen i Morgenbladet her.

Kyrkjefunn frå bysantinsk tid

A church that dates to the Byzantine period which is paved with breathtakingly beautiful mosaics and a dedicatory inscription was exposed in an archaeological excavation the Israel Antiquities Authority is conducting near Moshav Nes-Harim, 5 kilometers east of Bet Shemesh (at the site of Horvat A-Diri), in the wake of plans to enlarge the moshav.

Slik startar Israel Antiquities Authority si entusiastiske pressemelding i dag om eit nytt kyrkjefunn frå bysantinsk tid i Israel. Staden Nes Harim ligg i høgdedraga utanfor Jerusalem. Regionen var ein del av det kristne bysantinske riket i over 300 år. Historia om denne perioden (325-638) er både viktig og interessant, og slike funn er med og gjev ny kunnskap om den rike kristne kulturen i Midt-Austen i tida før muslimane kom hit i 638.

Arkeologen Daniel Ein Mor, som har leia utgravingane, seier blant anna:

We know of other Byzantine churches and sites that are believed to be Byzantine monasteries, which are located in the surrounding region. The excavation at Nes-Harim supplements our knowledge about the nature of the Christian-Byzantine settlement in the rural areas between the main cities in this part of the country during the Byzantine period, among them Bet Guvrin, Emmaus and Jerusalem.

Les heile pressemeldinga her.  Haaretz har også ein liten omtale av funnet her.

(via Jim West)

Om tidebøn

Efrem forlag sin omtale av ei bok med tidebøner:

Tidebønn har sin opprinnelse i den jødiske tradisjons bønnetider og ble videreført av den tidlige kirke. Både Jesus og disiplene ba de gammeltestamentlige bønnene fra Salmenes bok. Apostlenes gjerninger, skriftet i Det nye testamentet som omhandler den første menighet, vitner om hvordan de første kristne, i fellesskap eller hver for seg, ba ved bestemte tider.

Bønnene er hentet fra Bibelen. Å be Guds ord er tidløst og slitesterkt. Hele spekteret av menneskelige føleleser og erfaringer får rom. Dybdene i Gud – og i oss selv – blir utforsket. Bønnen for verden blir utvidet. Vår kristne enhet fordypes.

Når vi ber tidebønn kommer vi ikke bare i forbindelse med den levende Gud, men også med alt Guds folk som over hele jorden ber de samme bønnene. (Les meir)

Boka kom i fjor haust. Nå kjem snart nynorsk-utgåva, melder forlaget.

Tyros og Sidon

Notat til dagens tekst: Matt 15,21-28

Så fór Jesus derifrå og tok vegen til landet kring Tyros og Sidon.

Slik begynner det som er preiketekst på 2. søndag i faste, og teksten skildrar dermed ei av Jesu reiser ut av Israelslandet.

Tyros og Sidon er to gamle byar, som nå ligg i Libanon. Dei to byane blir ofte nemnte saman i NT. Byane har sjølvsagt ikkje hovudfokus i teksten, men dei dannar den geografiske ramma for forteljinga om Jesu møte med “den kanaaneiske kvinna”. Eg vil her gjera nokre notat om koss desse byane dukkar opp i ulike samanhengar i NT.

Lukas skriv i evangeliet sitt at det var folk frå Tyros og Sidon i den store mengda med menneske som samla seg om Jesus då han heldt Slettepreika (som tilsvarar Bergpreika hos Matteus):

Så gjekk han nedover att i lag med dei og vart ståande på ei slette. Der var ein stor flokk av disiplane hans samla og ei mengd med folk frå heile Judea og Jerusalem og frå sjøbygdene ved Tyros og Sidon. Dei var komne og ville høyra han og bli lækte for sjukdomane sine. (Luk 6,17-18a)

Apostelgjerningane fortel at det tidleg blei danna Jesustruande forsamlingar, som Paulus hadde kontakt med, i desse byane.

Då Paulus på slutten av den tredje misjonsreisa si var på veg frå Milet (avskjeden med dei eldste i Efesos) til Jerusalem, kom båten han reiste med i land i Tyros. Der oppsøkte han dei kristne, som her blir kalla “disiplane”,  og blei verande hos dei ei veke mens skipet lossa:

Då vi hadde rive oss laus frå dei, la vi frå land og segla beint til Kos, dagen etter til Rodos og derifrå til Patara. Der fann vi eit skip som skulle over til Fønikia. Vi gjekk om bord og la ut att. Då vi fekk Kypros i syne, heldt vi til høgre for øya og segla mot Syria. I Tyros la vi til land, for skipet skulle lossa. Vi leita opp disiplane og vart verande der i sju dagar. Drivne av Anden sa dei til Paulus at han ikkje måtte dra opp til Jerusalem. Då dagane våre der var til ende, heldt vi fram på reisa. Alle følgde oss ut av byen, med koner og born. På stranda bøygde vi kne og bad, før vi sa farvel til kvarandre. Vi gjekk om bord i skipet, og dei vende heim att. (Apg 21,1-6)

Seinare, etter arrestasjon i Jerusalem og fangeopphald og forhøyr i Cæsarea, blei Paulus sendt til Roma. Han hadde, som romersk borgar, anka saka si til keisaren. Den lange og farefulle reisa med båt over Middelhavet blir relativt grundig skildra i Apostelgjerningane (kap 27). Dagen etter at dei har forlate Cæsarea, er dei innom hamna i Sidon. Der får Paulus lov til å besøkja dei kristne, som her blir kalla “venene”:

Då det var avgjort at vi skulle segla til Italia, gav dei Paulus og nokre andre fangar over til ein offiser med namnet Julius frå Den keisarlege hæravdelinga. Vi gjekk om bord i eit skip frå Adramyttium som skulle til hamnene i Asia, og la så ut. Saman med oss var makedonaren Aristarkos frå Tessalonika. Dagen etter la vi til land i Sidon. Julius var venleg mot Paulus og gav han lov til å vitja venene sine og nyta godt av deira omsorg. Vi sette til havs att og segla i le av Kypros, fordi vinden bar imot. Så segla vi over havstykket utanfor Kilikia og Pamfylia og kom til Myra i Lykia. Der fann offiseren eit skip frå Aleksandria som skulle til Italia, og han sette oss om bord i det. (Apg 27,1-6)

Desse to bibeltekstane handlar om Paulus sine reiser på 50- og 60-talet. Dei kristne forsamlingane som han møter i Tyros og Sidon, hadde kanskje bakgrunn i forfølginga i Jerusalem like etter at Stefanus blei martyr på 30-talet, sjølv om byane ikkje låg i Judea eller Samaria:

Same dagen braut det ut ei hard forfølging mot forsamlinga i Jerusalem. Alle så nær som apostlane vart spreidde omkring i Judea og Samaria. (…) Dei som var spreidde omkring, drog rundt og forkynte Ordet. (Apg 8, 1 og 4)

Kanskje er det også ein samanheng mellom desse tidlege kristne forsamlingane og evangelieforteljingane som tyder på at mange i “landet kring Tyros og Sidon” møtte Jesus og høyrde forkynninga hans?

Til slutt vil eg peika på at det dagens tekst eigentleg handlar om, er koss Jesus møtte ei kvinne som ikkje tilhøyrde det jødiske folket. Teksten er ikkje enkel å forstå. Jesus seier tydeleg at hans eige folk (jødane) står i fokus for verksemda hans. Men han hjelper likevel denne kvinna, på grunn av trua hennar. Sidan gjev Jesus disiplane misjonsoppdraget om å gjera alle folkeslag til disiplar.

Meir om Mar Gabriel

Eg har tidlegare skrive om presset og rettssaka mot det kristne fellesskapet i klosteret Mar Gabriel langt aust i Tyrkia. Det dreier seg både om den konkrete situasjonen for klosteret og om den generelle situasjonen for religiøse minoritetar i landet. Saka blir følgt med interesse av EU, sidan Tyrkia ønskjer å bli medlem i unionen.

Eg vil også peika på at saka gir kjennskap til ein, for oss her i Norge, nærast ukjent kristen tradisjon med røter langt bakover i historia. Klosteret blei grunnlagt i 397 og er eit av dei eldste klostera som framleis er i bruk.

Assyrian International News Agency skriv:

Battle Over a Christian Monastery Tests Turkey’s Tolerance of Minorities

Christians have lived in these parts since the dawn of their faith. But they have had a rough couple of millennia, preyed on by Persian, Arab, Mongol, Kurdish and Turkish armies. Each group tramped through the rocky highlands that now comprise Turkey’s southeastern border with Iraq and Syria.

(…)

The outcome of the land dispute is now in the hands of a Turkish court. Seated below a bust of Mustafa Kemal Ataturk, modern Turkey’s secular founding father, a robed judge on Wednesday told the feuding parties that he would issue a ruling after he visits the disputed territory himself next month.

(…)

Founded in 397, Mor Gabriel is one of the world’s oldest functioning monasteries. Viewed by Syriacs as a “second Jerusalem,” it sits atop a hill overlooking now solidly Muslim lands. It has just three monks and 14 nuns. It also has 12,000 ancient corpses buried in a basement crypt.

The bishop’s local flock numbers only 3,000. Mor Gabriel’s influence, however, reaches far beyond its fortress-like walls, inspiring and binding a community of Christians scattered by persecution and emigration. There are hundreds of thousands more Syriac Christians across the frontier in Iraq and Syria and in Europe. They speak Aramaic, the language of Jesus Christ. (Les meir)

Når det gjeld dette siste poenget, om arameisk, viser eg til notatet om Jesu morsmål.

Om messianske jødar i Jerusalem Post

Jerusalem Post hadde for nokre veker sidan ein magasinartikkel om fenomenet messianske jødar, altså jødar som trur på Jesus. Eg syns det er interessant å lesa koss dei messianske jødane, som eg reknar som søsken i trua, blir omtalt og forstått av ein israelsk kommentator.

Skribenten Lerry Derfner har i arbeidet med artikkelen hatt kontakt med mange ulike messianske forsamlingar og med den jødiske antimisjonsorganisasjonen Yad L’Achim. Generelt skriv han faktisk ganske positivt om den messianske rørsla og gir inntrykk av at han har måtta revurdera sitt syn på dei Jesustruande i kontakten med dei. Han kjenner seg meir uvel i møte med Jews for Jesus, som er ein aktiv evangeliserande organisasjon innanfor den messianske rørsla.

Han har, så langt eg veit, god informasjon om kor mange messianske jødar det er i Israel. Han oppgir at det er omlag 100 forsamlingar med tilsaman ca 7.000 truande (dvs ca 1 promille av innbyggjarane i landet).

Artikkelen er skriven på hebraisk av Larry Derfner, og omsett til engelsk i Caspari Media Review 03.03.2009:

Despite what most people think, the terms ‘Jews for Jesus’ and ‘Messianic Jews’ are not interchangeable. Jews for Jesus is an organization made up of Messianic Jews who actively proselytize, handing out leaflets and taking out newspaper ads. Their proactive approach makes many if not most Messianic Jews, at least in Israel, uncomfortable . . . My own impression of the Messianic Jews, though, is that they are a benign bunch – native Israelis and immigrants who usually came from outside society’s mainstream, who were spiritually hungry and found a new ‘faith community.’ Of the estimated 7,000 Messianic Jews here, as many as half are recent Russian immigrants who were not raised Jewish . . . The Messianics aren’t a cult, either. They have no single leader or even a leadership team, and none of them is considered by any means divine, or closer to God than others, or possessed of divine powers. Each of the 100 or so congregations is effectively a community unto itself . . . They maintain no closed commune or retreat where new converts are brainwashed or ‘love-bombed,’ the newcomers are not kept away from their families or friends, and anyone who wants to leave the community, leaves. While Jews for Jesus are the only ones who proselytize strangers in the street, Messianics are candid about talking up Jesus to any Jew (or gentile) who shows an interest . . . But their religion is indistinguishable from evangelical Christianity; they speak of themselves as ‘Messianics’ or ‘believers’ more than as ‘Messianic Jews.’ They pray in evangelical Christian churches and evangelical Christians pray in their congregations – they prefer not to use the term ‘synagogues’ – with no changes in text or ritual necessary . . . The Messianics say it’s only militant Orthodox Jews who give them problems; the mainstream Israeli Jews they live among are completely tolerant . . . Although society leaves the community largely to itself, when interest is shown, it’s largely negative. When I began approaching Messianics for this story in December, I ran into a lot of suspicion . . . I came armed with references from the community, but even my references were wary . . . The Bnei Brak-based Yad L’Achim, which considers Messianics to be law-breaking ‘missionaries’ and ‘cultists,’ makes no bones about doing everything legally possible to make these people’s lives miserable. In an interview in 2005, the organization’s aged leader, Rabbi Shalom Dov Lifschitz, told me: ‘When we find out about a missionary, we publicize his identity on posters, newspapers ads, by word of mouth. We don’t even have to phone up his place of work – a lot of Jewish employers don’t want to be involved with missionaries . . . So seeing an ad in the newspaper is enough for [the employer] to fire him. But not all employers will do this.’ . . . Yad L’Achim fully acknowledges sending undercover spies into the Messianics’ congregations, reporting on them to the Interior Ministry to prevent members from entering the country, making aliyah or getting citizenship.

Biblical Studies Carnival 39

Biblical Studies Carnival 39 har blitt publisert hos Dr. Platypus. Dette er ein gjennomgang av utvalde artiklar frå ulike bibliobloggar i februar.