Førstkomande søndag er 14. søndag etter pinse. Tema for dagen er utfordringa til nestekjærleik. Preiketeksten er Jesu kjente forteljing om den miskunnsame (bokmål: barmhjertige) samaritanen.
Her på Bryne skal me ha konfirmasjon for sommarkonfirmantane. Eg håper regnet gir seg før søndagen, så ungdomane kan få ein konfirmasjon i fint ver. Men mykje viktigare er likevel det som skjer i kyrkja, der forbøna for den enkelte står i sentrum.
Her er bibelteksten eg skal preika over:
Då steig det fram ein lovkunnig. Han ville setja Jesus på prøve og sa: «Meister, kva skal eg gjera så eg kan arva evig liv?» «Kva står skrive i lova?» sa Jesus. «Kva les du der?» Han svara: « Du skal elska Herren din Gud av heile ditt hjarte og av heile di sjel og av all di makt og av alt ditt vit, og elska nesten din som deg sjølv.» Då sa Jesus: «Du svara rett. Gjer det, så skal du leva.» Men mannen ville gjera seg rettferdig og spurde: «Kven er så nesten min?» Jesus tok dette opp og sa:
«Ein mann var på veg frå Jerusalem ned til Jeriko. Då fall han i hendene på røvarar. Dei reiv av han kleda og skamslo han, så gjekk dei sin veg og lét han liggja der halvdød. Så hende det at ein prest kom same vegen. Han såg mannen, men gjekk utanom og forbi. Det same gjorde ein levitt; han kom dit, såg mannen og gjekk rett forbi. Ein samaritan som var ute på reise, kom òg den vegen. Og då han fekk sjå mannen, fekk han inderleg medkjensle med han. Han gjekk bort til mannen, helte olje og vin på såra hans og la forbinding på dei. Så lyfte han mannen opp på eselet sitt og førte han til eit herberge og stelte vel med han. Morgonen etter tok han fram to denarar, gav dei til verten og sa: ‘Sørg vel for mannen, og må du leggja ut meir, skal du få det når eg kjem tilbake.’
Kven av desse tre tykkjer du viste seg som ein neste for han som fall i hendene på røvarane?» «Den som synte miskunn mot han,» svara den lovkunnige. Då sa Jesus: «Gå du og gjer som han.» (Luk 10,25-37)
Samaritanarane var eit folk som budde tett på jødane, men som hadde si eiga gudsdyrking. Jødane heldt dei for ureine og det var fiendskap mellom dei to folkegruppene. Ordforklaringane bak i NT05 peiker på at det var oppsiktsvekkjande at Jesus nemner samaritanarar som førebilete her i denne teksten og i Luk 17,11-19, og peiker også på at Jesus i Joh 8,48 sjølv blir kalla ein samaritan av motstandarane sine! Etter Apg 8,4-25 tok innbyggjarane i Samaria tidleg imot den kristne forkynninga.
Nettkapellan Ingunn Dalan Kosnes skriv på Søndagsportalen under kirken.no:
Å velge kjærligheten krever trygghet
For noen uker siden satt en familie i en park i Oslo, to kjærester med sitt lille nyfødte barn en sommerdag i parken. Faren viste bekymring for det lille barnet sitt når han så at noen spilte fotball på en litt røff måte nær der barnet lå, og han gikk for å si i fra slik at de kunne ta hensyn til den nye verdensborgeren.
Dere har hørt denne historien. Den er kjent for hele det norske folk. Vi lot oss opprøre over fortsettelsen på denne sommerdagen. En familie fikk forandret livet. Og jeg håper en hel nasjon fikk noe å tenke på som kanskje gjør verden til et bedre sted å leve. Familiefaren ligger fremdeles på sykehus etter at han så meningsløst og brutalt ble slått ned. Noen ambulansefolk og noen politifolk har vel også fått noe å tenke på.
En familie fikk snudd opp ned på livet sitt. En nybakt pappa mistet dyrebar tid, et nyfødt barn mistet nærhet med en av de viktigste personene i livet sitt. Alt så meningsløst og uten grunn på mange måter.
Den barmhjertige samaritan var villig til å ta noen risker for å hjelpe sin neste. Ikke alle er det, og det er kanskje nettopp det som er et av Jesu poenger. Det var enkelt for den skriftlærde å ramse opp alt i ord, alt han kunne om skriften og om det som var rett og galt. I teorien kan alt passe for oss. Når vi står der rett foran et menneske og lurer på hvilke farer det innebærer å være en neste, da kan vi komme til å velge feil. Da kan vi komme til å velge bort vår neste.
Jesus dømmer oss ikke, han utfordrer menneskene og samfunnet til hele tiden å øve seg opp til å være der for sin neste. Vi gjør feil, vi blir redde og usikre, vi lærer fort frykt i den verden vi lever i nå.
De tre tekstene for dagen henger godt sammen. Først regler og bud for at samholdet i et fellesskap skal bli best mulig, så formaningen om elske hverandre, og til sist historien om den barmhjertige samaritan som viser oss hva konsekvensen av troen, fellesskapet og kjærligheten er. Og konsekvensen er at vi i fellesskapet klarer å gi hverandre krefter gjennom den kjærlighet vi viser hverandre, krefter til å ta fatt på den uendelige oppgave det er å gå ut og SE.
Se og gjøre noe med den urettferdighet, den grusomhet som finnes i verden. Da er ikke oppgaven så uoverkommelig lenger. Den er ikke uoverkommelig fordi vi vet at vi ikke må gjøre alt alene. Den er ikke så uoverkommelig fordi vi vet at vi er i et fellesskap som støtter hverandre som elsker hverandre og som er avhengi av Guds store nåde. I det fellesskapet kan vi se lenger enn presten og levitten som gikk forbi mannen i grøftekanten, i det fellesskapet kan vi endelig våge å handle som den barmhjertige samaritan.
