Eit stort intervju med sonen til den drepte politimannen Arne Klungland. Det er kva Stavanger Aftenblad vartar opp med i dag, og eg nøler ikkje med å seia at dette er viktig og flott journalistikk. Kjetil Klungland svarar reflektert om koss han opplevde det som skjedde og om koss han har hatt det sidan. Han fortel også om si kristne tru. Og det er viktig for han å få fram at han ikkje hatar Nokas-ranarane.
Eg siterer frå nokre avsnitt, og vil gjerne anbefala at du tar deg tid til å lesa heile intervjuet:
- Det er noen spørsmål som dukker opp en sjelden gang i livet. Det er når ulykken eller tragedien rammer oss: Hvorfor meg? Hvorfor oss?
Spørsmålene insisterer på svar, men vi får dem ikke. Da fristes vi til å rope dem enda høyere ut. Eller vi kan gjøre som Kjetil Klungland. Han har snudd på spørsmålet: Hvorfor ikke meg? Hvorfor ikke oss?
Slik 26-åringen formulerer seg, uttrykker spørsmålene en erkjennelse av at livets største prøvelser ikke er forbeholdt noen anonyme og ukjente tredjepersoner, men at lynet kan slå ned hvor som helst. Uanmeldt og vilkårlig. Ja, hvorfor ikke?
(…)
FRA FØRSTE DAG fikk ranet av Norsk Kontantservice bred plass i media. Det meste opplevde Kjetil Klungland som positivt og etterrettelig. Omtalen av faren tok han til seg som noe godt. Men to mediefenomener misliker Kjetil Klungland: Det ene er den umettelige jakten på syndebukker. Den andre er når detaljer blåses opp til store nyheter.
Kjetil Klungland og familiens egne møter med journalister beskriver han som overveiende respektfullt og ordentlig.
(…)
- Jeg undrer meg om noen av de som uttrykte anger i retten, ville ha gjort seg til kjenne om de ikke var blitt pågrepet, og sagt at de var villige til å ta straffen for det.
Kjetil Klungland har sin tvil om det. En pekepinn på at alle eller de fleste tiltalte ikke opplever den dyptfølte moralske angeren, angeren over å ha gjort andre urett, er at de tiltalte ikke har bidratt til å bringe all informasjon eller ransutbyttet til veie. Likevel har Kjetil Klungland snakket på tomannshånd med flere av de domfelte i saken, blant annet Kjell Alrich Schumann som skjøt og drepte faren.
- Jeg har ønsket disse møtene. Jeg har vært nysgjerrig på hvilke holdninger de har til samfunnet og livet. Møtene har vært private. Derfor vil jeg ikke referere samtalene. Men jeg opplevde at de fem jeg har møtt, også har ønsket å møte meg. De har vist andre sider av seg enn de som kom frem i retten. Samtalene har gitt meg større innsikt og forståelse. Det høres kanskje merkelig ut, men det er et tillitsforhold i et slikt møte, og innholdet går jeg ikke til pressen med.
Hvordan er det å leve med sorgen og savnet? For Kjetil Klungland følger livet to parallelle spor, begge like viktige og virkelige:
- Det er viktig å kjenne på egne tanker og følelser. Men det er også viktig å fokusere på at livet går videre. Jeg opplever glede, og jeg er så heldig at jeg har jobber jeg er veldig glad i. I hverdagens kjas og mas tar jeg meg likevel tid til å sette meg ned og reflektere. Jeg er ikke redd for å kjenne på sorg og savn. Jeg har mine minnestunder, som når jeg hører på musikk pappa likte, leser aviser om det som hendte, ser dvd fra begravelsen. Når jeg hører salmen «Navnet Jesus», tar jeg ofte til tårene og kjenner savnet. Eller jeg kan oppsøke folk som hadde opplevelser med pappa og kan fortelle om det. På denne måten samler jeg på minner, men jeg lar det ikke påvirke meg i negativ retning. Jeg er glad i livet.
Kjetil Klungland opplever ikke at hans kristne tro har endret seg på noen måte etter at faren ble drept. Han er takknemlig for troen. Den gir ham trygghet. Han kan stille seg spørsmålet om hvordan en allmektig Gud kunne la drapet skje, men han tror at ugjerningen var et resultat av menneskers ondskap.
- Så kan man spørre hvorfor Gud ikke forhindret dette. Det har jeg ikke noe svar på, sier Kjetil Klungland.
